En åpenhjertig Elin Hansen, om hva som utløste bokarbeidet

Selv om Elin Hansen bestandig har trivdes som sykepleier, har det alltid vært et slags hull inni henne, et savn etter noe annet. Hun har hele tiden visst hva som skulle til for å tette hullet, men nødvendigheten av å tjene penger til livets opphold, turnusarbeid, småbarnsperiode, gjorde at det fikk stå og sprike uten at hun gjorde noe med det. Men så, i 2015, da hun besøkte heksemonumentet i Vardø for andre gang, og leste dommene over de stakkars menneskene som ble brent på bål, dømt etter å ha fått de mest hårreisende beskyldningene mot seg, bestemte hun seg for at nå, NÅ, skulle hun begynne å sparkle igjen det hullet. Hun begynte å skrive den boken som hun har hatt lyst til å skrive siden hun var åtte år gammel.

– Ideen til den første boken i en trilogi ble til i hodet mitt mens jeg var i heksemonumentet, og høsten 2019 var hullet tettet. Boken ble lansert på Bodøs litteraturfestival, Det Vilde Ord, 8. oktober 2019. Nå er jeg i gang med bok nummer to, og plottet til bok nummer tre er i hovedsak klart, selv om det må arbeides mer med. Ildtunger-trilogien kommer til å bli en realitet. Etter det har jeg idé til en fantasy og en krim. 

Prosessen fra å tenke “forlag” til å tenke “indie”

Å stå for utgivelse av boken selv var ikke et alternativ, til å begynne med. Det var ikke engang en tanke hun kunne skyve fra meg, hun visste rett og slett ikke at det var en mulighet. Etter et skrivekurs ved Forfatterskolen ble hun for første gang kjent med begrepet «selvpublisering», men fortsatt var ikke det et alternativ.

– Jeg hadde ingen kunnskap om bokutgivelse, og jeg hadde slett ikke økonomi til det. I tillegg forsto jeg, etter å ha blitt med i diverse skrivegrupper på sosiale medier, at det å gi ut boken sin selv var uglesett, litt sånn fy-fy. Jeg bestemte meg derfor tidlig for at det skulle jeg i hvert fall ikke gjøre, skulle jeg gi ut bok, så skulle det jammen gjøres ordentlig.

Gjennom Forfatterskolen ble hun med på et webinar med en forfatter som hadde gitt ut boken selv. Det var da den aller første tanken om at dette kanskje kunne være et alternativ for henne også, ble født, men fortsatt var det ikke noe hun vurderte seriøst. Under webinaret forsto hun at det kostet mye penger og at det krevde mye arbeid. Hun hadde hverken økonomi, kunnskap, eller energi til det.

Etter som tiden gikk, kom hun over flere og flere innlegg på Facebook som handlet om selvpublisering. Diskusjonstrådene inneholdt i hovedsak sterke argumenter mot, men også noen for, og det var de som tiltrakk oppmerksomheten mest.

– Jeg begynte å google selvpublisering, og slik fant jeg en redaktør som var interessert i historien min. Fortsatt med en holdning om at jeg ikke skulle gi ut selv, sendte jeg noen sider til redaktøren, slik at han kunne vise meg hvordan han jobbet, og omtrent samtidig fant jeg Indieforfatterforumet på FB. Der ble jeg introdusert for begrepet «indieforfatter» for første gang, og det var også der at jeg fikk kjennskap til BoldBooks. Jeg kjøpte også boken «Slik gir du ut på eget forlag».

Fortsatt hadde hun ikke bestemt seg for noe, men nå slo hun det ikke lenger fra seg. Et forlag gav henne en konsulentuttalelse som var av det optimistiske slaget, men foreslo at hun burde endre synsvinkel fra et personlig perspektiv til et samfunnsperspektiv. Hun tenkte at dersom hun skulle følge det rådet, så ville det for det første bli så mye arbeid, at hun ikke orket å tenke på det engang, for det andre forsto hun ikke hva konsulenten mente med samfunnsperspektiv, og uansett var det en persons historie hun ville fortelle, og da måtte hun skrive fra et personlig perspektiv. 

– Dersom jeg skulle ha gjort så store endringer som konsulenten foreslo, så ville historien blitt en helt annen, og det ville ikke blitt den historien som jeg ville fortelle. Derfor slo jeg det fra meg.

Et annet forlag var interessert i å gi ut boken, men det tok så lang tid før hun fikk det endelige svaret, at i mellomtiden hadde funderingene rundt det å stå for utgivelsen selv, begynt å bli til seriøse tanker.

– Jeg er en person som søker utfordringer, og etter all vurderingen frem og tilbake, og etter å ha lest meg opp på hva som skulle til for å gi ut selv, var det ikke lenger uoverkommelig å tro på at jeg kunne klare det. I tillegg hadde jeg underveis i dette solgt barndomshjemmet mitt. Dermed fikk jeg kapital som jeg kunne legge inn i et slikt prosjekt.

Deretter gikk det slag i slag for den vordende forfatteren som i utgangspunktet ikke hadde sett for seg at hun skulle klare å gjøre alt selv. Elin jobbet seg gjennom hele prosessen, fant fagpersoner og fikk god hjelp. Redaktør, språkvask, korrektur. Ombrekk, e-bok og til sist trykking (det var i forbindelse med trykking at hun kom til BoldBooks), og dermed var hele prosessen fullført. Nå var det bare salget som gjensto.

Mål og utfordringer med bokutgivelsen

– Det mest vanskelige var først og fremst å skrive boken, deretter å bestemme meg for å gi ut selv. Det var en lang prosess, men etter at jeg først hadde bestemt meg, så var det ikke noe som var vanskelig, det var bare tidkrevende. Man kan egentlig si at det også har vært lett – det er jo ikke jeg som har gjort jobben, jeg har bare kjøpt de tjenestene som skal til – lett som en plett.

Da hun bestemte seg for å bruke penger på dette, satte hun seg samtidig et mål om at hun skulle selge så mange bøker at hun gikk i null. Hun regnet på hvor mange hun måtte selge for å oppnå det, og bestemte seg for at det skulle hun klare.

– I den forbindelse måtte jeg også bestemme meg for å forkaste alle mentale sperrer som kunne stikke kjepper i hjulene for meg. Det vil si at det å være redd for å «stikke hodet frem», være redd for hva folk skulle si og tenke om meg, og lignende tanker, rett og slett ikke fikk ta plass. Det har jeg klart, og det har gitt meg gode erfaringer, mestringsfølelse, og mange gode tilbakemeldinger. Det har vært utrolig gøy, og det har ikke minst gitt meg mange nye, flotte bekjentskap som jeg er svært takknemlig for.

«Ildtunger», en historisk roman fra 1600-tallet, er født

Tittelen på boka er Ildtunger. Historien er fiktiv, men rammene for fortellingen er lagt tett opp til den historiske virkeligheten i Finnmark på 1600-tallet, da samfunnet ble sterkt rammet av de såkalte hekseprosessene. Over 90 mennesker ble anklaget og dømt for å stå i ledtog med djevelen. «Hver trollmann og trollkvinne skal fanges. Vi skal bekjempe djevelskapen i vårt len. Bålene skal være til skrekk og advarsel». Slik lyder sorenskriverens formaning til innbyggerne i Vadsø våren 1621. De innleder ikke bare trolldomsprosessene slik de fremstilles i Ildtunger, men også den dramatiske ferden i hjertet av romanen. I sentrum av denne finner vi Siri Pedersdatter. Som barn mister hun moren til ildtungene: ondsinnet sladder og bålets flammer. Tittelen Ildtunger viser til nettopp dette: ondsinnet sladder, altså ild på menneskenes tunger.

– Gjennom tre bøker, der Ildtunger er den første, ønsker jeg å utforske konsekvensene av rykter og urettmessige anklager, hvordan misunnelse og frykt kan føre til rykter som sprer seg og skaper sannheter, og i verste fall tar liv. Jeg ønsker å trekke en rød tråd fra den tiden da beskyldninger og ryktespredning førte til at folk ble brent på bål, frem til i dag. Det fysiske bålet er borte, men angsten for konsekvensene av onde tunger eksisterer fortsatt i høy grad.

Historien bak boka, og grunnen til at hun måtte skrive den

I 2013 sluttet hun i jobben som smittevernrådgiver for å utfordre seg selv ved å gå over til en lederstilling for et prosjekt. Det var ingen stor enhet hun skulle være leder for, med bare én ansatt i tillegg til seg selv, derfor turte hun å ta sjansen. Hun hadde hatt ansvar for små prosjekt opp gjennom årene, og nå følte hun at tiden var inne for å ta det litt videre. Stillingen var perfekt i så måte.

– Men det var skummelt, tenk om det kom til å gå galt? Til å begynne med følte jeg at jeg virkelig hadde skutt gullfuglen, dette var Drømmejobben. Og ikke minst, jeg fikk gode tilbakemeldinger fra alle hold. Jeg var så inderlig fornøyd. Samtidig var det en alarm som ulte langt inne i hodet mitt, den startet egentlig allerede på jobbintervjuet, jeg bare overså den, fordi jeg så veldig gjerne ville ha denne jobben. Så begynte ting å skje. Jeg var så dristig at jeg turte å stille spørsmål ved enkelte saker. Det ble tolket som at jeg ikke var enig. Etter hvert senset jeg en uggen energi fra min nærmeste kollega. Det var noe som vibrerte mot hudcellene mine, trengte seg inn og la seg som sandkorn mot hjerteposen min. Noe hadde endret seg, og jeg følte sterkt at det hadde noe med meg å gjøre.

Så begynte hun å merke holdningsendringer mot seg. Ikke fra lederne, men fra samarbeidspartneren. Fra å møte henne med store smil og spørsmål om hvordan det går, var det nå bare korte nikk og så vidt et «hei». Hun så ryggen deres oftere enn hun så ansiktene. På samlinger var det ingen av dem som lenger henvendte seg til henne, og ansiktsuttrykk og kroppsspråk var avvisende. Hun forsto at noe var i gjære, men ikke hva.

– Det var ingen som snakket med meg om dette, og jeg turte ikke å stille spørsmål, fordi jeg var redd for at jeg skulle bli oppfattet som overfølsom og bagatellorientert, og jeg ville ikke gjøre det verre enn det var. Jeg hadde også fått forståelse, gjennom andre enn samarbeidspartneren, at de mente at det var jeg som var årsaken til diverse hendelser. Jeg ble gjort til syndebukk.

Onde tunger på jobben, det som avgjorde alt

– Så var jeg på ferie hjemme i Vadsø. Vi dro innom Heksemonumentet i Vardø, og da jeg leste dommene over de som ble henrettet på bålet på 1600-tallet, var det som å lese om meg selv, bare i en annen tid. Jeg kunne nesten føle på kroppen mens jeg sto der, hvordan det var å bli beskyldt for noe man umulig kunne kjenne seg igjen i. Tårene rant, fordi jeg følte meg så i ett med de kvinnene som hadde kjempet for seg selv, og tapt. Siri Pedersdatter, hovedkarakteren i Ildtunger, ble til der og da, bare at hun skulle vinne. Jeg ville lage henne til en sterk kvinne, sårbar, men rak i ryggen.

I løpet av sommerferien hadde Elin fått hentet seg inn, og hun gikk på jobb igjen med nytt mot. Men helsa skrantet, og til slutt måtte hun opereres, to ganger av to ulike grunner. Oppi dette fikk hun også et utslag av helvetesild. Da ble det insinuert at hun var for mye borte fra jobb. Hun ble etter hvert beordret på møter som hadde med rollen på arbeidsplassen å gjøre, og hun forsto jo at det var noen som visste noe om henne, som hun ikke visste selv.

– Arbeidsdagen min endret seg fra å være et livsverk til å bli et mareritt. Jeg grudde meg for å gå på jobb hver dag, og de kroniske smertene mine økte til det uutholdelige. Til slutt eskalerte det hele i at jeg fikk et fire siders referat fra et arbeidsmøte som hadde vært før sommerferien, levert av min leder. På møtet hadde samarbeidspartneren meldt om samarbeidsutfordringer som hun mente satte arbeidsplassens drift og omdømme i fare. Disse utfordringene var direkte knyttet til meg, og utgjorde tre tettskrevne A4-sider. Det var påstander som malte et grusomt bilde av meg, et bilde som ingen, uansett hvem, orker å se på. 

Det viste seg også at de hadde ført logg over ulike hendelser fra siden oppstart av prosjektet, altså tre år tilbake i tid. Blant annet hadde det vært et problem at jeg hadde etterspurt fast stilling og at jeg hadde stått fast ved nødvendigheten av faglig kompetanse og flere ressurser på arbeidsplassen. Selvfølgelig fikk jeg ikke jobben da den gikk over fra å være prosjekt til å bli utlyst som fast stilling. Jeg ble sykmeldt, og etter hvert 50 % ufør. Jeg var knust, men hele tiden, gjennom alt dette, hadde jeg min romanfigur, Siri Pedersdatter, i tankene. Jeg ville være som henne. Sårbar, men sterk. Eller kanskje det egentlig var motsatt? Kanskje skrev jeg ut meg selv i henne?

Gjennom egne erfaringer fikk hun rikelig med materiale til romanen sin. Egen jobbkonflikt ble hennes beste research. Selv om historien er fra 1600-tallet, så var det ingen problemer for henne å sette seg inn i Siris historie, forestille seg hvordan den kunne ha vært.

– Og når det er sagt, så kjenner jeg nå at tiden er inne til å avsløre at Siris flukt i midten av boka, ferden fra Vadsø til Varangerbotn, de hindringene hun møter på veien: de som jaktet på henne, ulven hun møtte, den vanskelige fødselen, alt er bilder på den motstanden jeg opplevde gjennom fire vanskelige år på denne arbeidsplassen.

– Siri blir tatt hånd om av samene. De tar seg av henne, forsvarer henne, gir henne trygghet. Samene er i boka symbol på de som sto ved min side gjennom disse årene. Det vil si mannen min, mine nærmeste ledere, og kolleger jeg hadde andre steder. Uten støtten fra dem hadde jeg kanskje ikke klart å reise meg etter det som skjedde, på samme måte som Siri ikke hadde klart seg uten samene og sin kjære Torvald.

Leserrespons og innkjøpsordningen: check!

– Boken ble kjøpt inn av Kulturrådet i desember 2019. Jeg fikk høre at det var uvanlig å bli kjøpt inn når man har gått utenom tradisjonelt forlag og i tillegg være debutant, så det føltes veldig stort. Jeg har også fått aldeles overveldende tilbakemeldinger på boka. Gjengangere har vært at den er spennende, at de ikke har klart å legge den fra seg, at den er en bladvender, at mange kjenner seg igjen, at den er en bok til ettertanke, og ikke minst at de har lært mye av den. Det er veldig hyggelig å høre. Det er også flere bokbloggere som har anmeldt boken.

Se Elin Hansens forfatterside på BoldBooks

En holdningsendring måtte til, og målet: gå i null

Da hun bestemte seg for å gi ut selv, satte hun seg også et mål: hun skulle gå i null. Da hun skulle bestemme seg for hvor mange bøker hun skulle trykke, måtte hun sette seg et nytt mål: å selge hele opplaget på tusen bøker. Hun hadde altså to mål som hun bestemte seg for å jobbe svært målbevisst mot.

– Det første jeg gjorde var å endre holdning fra å tenke at jeg skulle gi ut bok til å tenke at jeg er en bokgründer. Selvstendig næringsdrivende, altså. Det utgjorde en forskjell på tankesettet mitt. Hva gjør man når man har en bedrift? Jo, man selger. Og der var jeg plutselig. Med kun meg selv som ansatt, og dermed kun meg selv til å markedsføre boken. Det er det viktigste jeg har gjort, endre tankesettet. Skulle jeg selge boken, kunne jeg ikke bry meg om hva andre eventuelt måtte tenke om at jeg stakk hodet frem. Det var boken som skulle selges, ikke meg. Men jeg sto bak boken, og da måtte jeg nødvendigvis vise meg selv også.

Så lenge før boken kom ut, faktisk før hun hadde begynt å skrive ordentlig, begynte hun å snakke om at hun skulle skrive bok. Det var skummelt, men når hun først hadde sagt det til én, så var det lettere å si det til flere. Så opprettet hun en Facebokgruppe og en side. Hun gikk live i gruppen, hun stilte opp på intervju, hun reiste til Finnmark på bokturné, og ikke minst: hun deltok på messer og markeder.

– Det er der jeg har solgt flest bøker, utenom det som er solgt gjennom bokhandlere. Jeg oppsøkte de lokale bokhandlerne, og jeg sendte mail og ringte til de som var lenger unna. Og jeg annonserte på FB, og i disse dager er jeg i ferd med å lære mer om markedsføring på Instagram. Der gjenstår det mye. Fortsatt benytter jeg anledningen til å snakke om den, samtidig som jeg forsøker å være bevisst på at jeg ikke må mase for mye.

Gode råd til vordende indieforfattere

– Å skrive bok er hardt arbeid, men har du en drøm, jobb hardt for å nå den. Lag deg en arbeidsplan og følg den. Ikke gi deg om du møter motstand fra andre, og ikke mist motet om du blir refusert av forlag. Sikt på målet, og gi deg aldri! En dag treffer du blink.

Elin Hansen er 57 år gammel, mamma til to og bestemor til tre. Hun kom til verden i Vadsø, flyttet til Bodø i 1989, og her bor hun fortsatt. Av utdanning er hun sykepleier med videreutdanning i psykisk helsearbeid. Hun debuterte med den historiske romanen «Ildtunger», høsten 2019.

Elin skrev et dikt til intervjuet, som du kan lese under. Tusen takk, Elin, for åpenhjertige og kloke svar!

Spiser ulver fugler?

Et lys
delte sine sarte stråler
det skapte liv
og med livet grodde det håp
Et dyr skygget med ett for lyset
dets pels var av hvite, glinsende krøller
rundt det svermet dets avkom
snille, troverdige lam
Jeg var der
blant dem
så dem
menget meg
været dunsten
pusset vingene
En fugl blant ulver
som reiste bust
glefset
sirklet rundt
dannet flokk
med hodet lavt
løftet leppene
Fåresmil
Ubehaget
lagde underhudiske ganger
Vend blikket frem, sa den indre stemmen
rist dem av deg
Jeg sto
Så bet de
Hardt
Mange samtidig
De rev meg i filler
Også de som ikke hadde tanngard
Blodet rant
«It´s funny how some distance makes everything seem small.
And the fear that once controlled me can´t get to me at all…»

Sår leges

Kroppsdeler pusles sammen
Nervebaner finner nye veier
Jeg står
stødigere enn noen gang
på én fot
Og nå bærer ulvene egen pels
Spiser ulver egentlig fugler?

Elin Hansen
20.6.21