Jakten på den forsvunne manuskonsulent

Etterlysning! Hvem er den hemmelige forlagskonsulenten som har lest bokmanuset «Snuoperasjonen»? Tilbakemeldingene gikk rett hjem hos forfatteren, og han prøver nå å oppspore vedkommende gjennom denne etterlysningen.

Nylig fikk vi inn en mail fra forfatter Sturle Brustad, som innleder slik:

«Jeg har tidligere fire bøker ute på Gyldendal, men fikk verken dem eller andre forespurte forlag til å anta det femte manuset mitt. Noen vil si at jeg bør ta det som et tegn, men jeg mener fortsatt at manuset er bra.»

– En konsulent som SÅ prosjektet mitt

Forfatteren ønsker nå å gi ut boka på egen hånd. Han vet hvem han ønsker å bruke som omslagsdesigner, nemlig samme person som har designet de to romanene hans.

«Jeg vet også hvem jeg vil ha som redaktør — bortsett fra at jeg ikke vet hva hun/han heter!» skriver Sturle Brustad.

I en prosess med et av de store forlagene, som var nær ved å ende med utgivelse, fikk han uttalelser fra en anonym manuskonsulent:

«Jeg opplevde at denne konsulenten på en sjelden måte SÅ prosjektet mitt og evnet å gi presise tilbakemeldinger for å forbedre det. Da prosessen med forlaget stanset, spurte jeg om å få vite navnet på konsulenten, slik at jeg kunne kontakte vedkommende selv, men det nektet de å gi meg. De skyldte på ‘hevdvunne prinsipper for forleggeri’.»

Forfatteren kontaktet derfor BoldBooks i håp om å klare å identifisere denne «hemmelige» konsulenten.

Snuoperasjonen

«Jeg har veldig tro på at han/hun er den jeg bør prate med for å skru manuset til en siste gang. Arbeidstittelen på manuset da konsulenten leste det, var for øvrig Snuoperasjonen.»

Konsulenten leste manuset i to omganger, våren og høsten 2015. Her er et utdrag fra kapittel 2 i manuset:

Kjent? Hva betød det? Når ble det slik at en direktør og en administrasjonssekretær trengte å kjenne hverandre for å arbeide sammen?

Det lød et knepp fra langviseren på klokken. Den var blitt halv.

Hun sjekket utseendet i lommespeilet før hun stakk notisboken inn under armen, løftet brettet med kaffekanne, kopper og en eske Royale opp fra skrivebordet og gikk til døråpningen. Siden armene var opptatt med å holde brettet, meldte hun sin ankomst ved å kremte.

«Sonja!» sa Tilsnikelsen etter å ha revet blikket løs fra skjermen. «Kom inn!» Han gestikulerte mot et gammelt, mørkt og tungt bord som sto på gulvet foran et maleri av en fordreid dame som betraktet en like fordreid frukt. «Skal bare fullføre en e-post. Kan du ikke sette deg så lenge?»

Sonja. Det var det første spørsmålet hans etter at de hadde hilst mandag morgen, om han kunne bruke fornavnet hennes. Hun kunne ikke godt nekte, han var tross alt direktør, men hun likte det ikke: For ektemannen var hun Sonja, for familie og venner var hun også Sonja, men i Krone var hun Ruud, administrasjonssekretær Ruud. Det handlet om å opprettholde et skille mellom det profesjonelle og det private – good fences make good neighbours, som de påpekte på engelsklinjen.

Hjelp oss i jakten!

Hjelp Sturle ved å dele innlegget videre i ditt nettverk!

Nedenfor kommer et utdrag fra manuskonsulentens uttalelse, høsten 2015:

Forfatteren skriver meget godt og har full kontroll med virkemidlene. Han veksler behendig mellom de tre ulike synsvinklene, og krydrer historien med fine, autentiske observasjoner. (Celines møte med Guru i Norgesgruppen er intet mindre enn kostelig.) Livet på fabrikken er meget troverdig skildret, og historien om snuoperasjonen og det hemmelige oppkjøpet tilfører spenning som holder på leserens interesse. Det er altså meget kompetent gjort.

Likevel tar jeg meg i å savne noe – kanskje nettopp fordi forfatteren skriver så jækla godt: Det funker fint, men det kan bli enda bedre. Det er som om fortellingen trenger en omdreining til, det lille, ekstra narrative nivået som gjør den til noe mer enn en vellykket ‘corporate novel’. Mesteparten av teksten oppleves som litt for low key – det kan f.eks. være rom for å utvikle det satiriske elementet noe mer.

Sonja Ruuds indignasjon tilfører en fin energi i starten. Hun er en sjelden og strålende karakter, konservativ og full av attitude. (s. 18: «Kjent? Hva betyr det? Når ble det slik at en direktør og en administrasjonssekretær trenger å kjenne hverandre for å arbeide sammen?») Hun er både outsider og tradisjonsbærer, samtidig som sekretærens synsvinkel er lite eksponert fra før i litteraturen. Så er hun vel også den som gjør den lengste reisen i løpet av fortellingen. De to andre synsvinklene kunne med fordel hatt noe mer av denne umiddelbare tydeligheten og intensiteten. Særlig den sympatiske Jan Ove er litt for anonym i starten, og den dramatiske buen hans blir litt flat. Kanskje slipper han
litt for lett unna med sidespranget sitt?

Forøvrig savner jeg en sterkere undertone av noe skjebnesvangert eller uavvendelig i begynnelsen av fortellingen, noe som kan gi leseren et umiddelbart inntrykk av at forfatteren vet hvordan historien slutter og, ikke minst, hva som står på spill. (Prologen med William Kochs i Paris er lekker, men jeg er litt i tvil om den egentlig er relevant der den står. Det samme gjelder epilogen – er den sterk nok som avslutning på en slik murstein av en roman?) Jeg savner med andre ord noe som kan signalisere at dette handler om noe mer enn en sjokoladefabrikk, mer enn bedriftsøkonomi: hva som står på spill for oss som mennesker her i landet, som samfunn, for å si det litt bardust.

Er det deg?

Er du den anonyme manuskonsulenten? Gled forfatteren ved ta kontakt på post@boldbooks.no.