MØT Roger Pihl – Allsidighet på blå resept

Med bakgrunn fra både markedsføring og forlag, har han et rikt repertoire. Og du vil ikke tro hvor mye papir denne herremannen er borti i løpet av en eneste dag!

Det beste med redaktørjobben

Det beste er å treffe nye, engasjerte mennesker og få vite hva de er opptatt av. Det bringer både bekjentskaper og ny kunnskap. Samtidig gleder jeg meg stort når en forfatter oppdager at jeg har sett muligheter de selv har oversett, og går tilbake til tastene med ny giv. Og, ikke minst, når teksten manifesterer seg i en fysisk bok.

425 000 årlige lesere som fagredaktør

Som fagredaktør i Store norske leksikon får jeg anledning til å dypdykke i mine ti fagområder, helt alene, og bruke uforskammet mye tid på veldig lite arbeid, fordi det bringer meg mange steder jeg ikke hadde tenkt meg til. Det er så ufattelig mye kunnskap der ute, og å bearbeide dette til en presentabel form, krever sitt. Jeg er stolt over at hver eneste dag året gjennom leses en eller annen av artiklene mine 1150 ganger, hvilket betyr at jeg har rundt 425 000 lesere årlig som forhåpentlig finner svar på sin søken etter informasjon.

Planen var å bli «pensjonist» som 56-åring

Jeg har alltid vært sånn kjedelig type som når jeg fikk aksjeutbytte eller uventete kroner på konto brukte pengene til å nedbetale lån. Det gjorde meg gjeldfri relativt tidlig, og derfor kunne jeg bestemme meg for å gjøre det jeg hadde mest lyst til i det samme øyeblikket boliglånet var slettet og banken ikke lenger var medeier i huset.

Ideen fikk jeg fra en annonse om pensjonsforsikring fra Storebrand, der de viste en mann med et kamera og headingen lød (så vidt jeg husker): «Lars, 56 år. Pensjonist.» Da bestemte jeg meg for å kunne bli pensjonist på 56-årsdagen jeg også, selv om det ennå lå tjue år fram i tid. Jeg klarte det 47 dager før fristen. Jeg ble likevel ikke akkurat pensjonist, men kan i hvert fall gjøre det jeg har lyst til. Og bare det.

Reklamebakgrunnen

Jeg har opprinnelig bakgrunn fra Westerdals, men fylte på med diplomeksamen fra Institutt for Markedsføring, BI og NHH. Jobbet i reklamebyrå inntil jeg startet mitt eget og drev det i tjuetre år. Har også medgründet et markedsanalyseselskap og et softwareselskap og har noen års erfaring fra forlag og var med på å starte Forfatterfight, Debutantfestivalen og Vaskeriet kulturhus.

I dag driver jeg bare som forfatter og litteraturkonsulent, og har blant annet hatt fast kronikk i Akers Avis Groruddalen siden 2013, mest kjent som Onsdagspihlsen, der jeg til nå har skrevet 150 kronikker.

Jordfaren Pihl

Det var en kald og forblåst novemberdag i 2010, jeg tror det var den 23., at jeg satt foran peisen hjemme sammen med Gunn Marit Nisja som akkurat hadde sendt inn debutmanuset sitt til Juritzen forlag. Manuset bar preg av å være en tidlig versjon, så vi brukte hele dagen til å kaste ball om hva annet som kunne ha skjedd i handlingen, om hvordan enkelte episoder kunne utvides eller trekkes lenger, og hvordan andre kunne slettes.

Hun dro hjem med en notatblokk full, «Naken i 2 hijab» gjorde suksess da den utkom og ble nominert til bokhandlerprisen. Jeg liker å se meg selv som en slags jordfar akkurat da. Nå er Gunn Marit aktuell med sin fjerde roman «Etter oss,» så henne heier jeg på.

To former for kreativitet

Jeg tror det varierer fra forfatter til forfatter hva jeg er flinkest på, og at det må bli opp til den enkelte forfatter å mene hva jeg er god på. Men jeg kan jo si at jeg trives aller best når jeg kan jobbe med manuskripter på den måten jeg gjorde med Gunn Marit.

Jeg pleier å si at det finnes to former for kreativitet; «styrt kreativitet» og «blow out-kreativitet.» Det siste er uforpliktende assosiasjonsarbeid der tankene og ideene kan fly i alle retninger, styrt kreativitet er derimot en slags selvmotsigende tvangstrøye. Begge deler er nødvendige når du jobber med et bokmanus, det er kun et spørsmål om hvor i prosessen du befinner deg.

Å skrive på datamaskin er så himla enkelt og resulterer i lange og omfattende tekster. (Se bare på dette intervjuet). Jeg forsøker å overføre noen prinsipper jeg lærte i reklame til litteratur: Cut the crap og Where is the beef? er de to viktigste. Ernest Hemingway fikk Nobelprisen for boka Den gamle mannen og havet, den er på 95 sider. Noe å tenke på hvis du tror du må skrive tusen sider for å få fortalt noe, selv om det naturligvis er greit å skrive tusen sider hvis faktisk har noe å fortelle.

Favorittsjanger?

Jeg har egentlig ingen sjanger jeg foretrekker, det er vel mer slik at båten har blitt til mens jeg har rodd. Mitt utgangspunkt er at jeg foretrekker vekselbruk, det gir best grøde når det kommer til stykket.

Pihls tre beste råd

1. Slagordet fra space-operafilmen Galaxy Quest «Never give up, never surrender» oppsummerer det viktigste. Ha tro på det du gjør. Levi Henriksen skriver på sitt nettsted at han er refusert 87 ganger. Det er klart han kunne ha gitt opp etter den 87ende gangen, men det gjorde han ikke.

2. Den eneste måten å bli god til å skrive på, er å skrive. Akkurat som skiløpere blir gode til å gå på ski ved å trene må forfattere også trene. Petter Northug løp i djupe, gjørmete myrer før VM i Falun i 2015, og da femtikilometeren gikk, var det én mann som hadde mest krefter igjen og vi fikk den mest villeste innspurten som noen gang har skjedd på en skiøvelse. Jeg har sett den minst hundre ganger. Hver gang du skriver noe som ikke blir som ønsket eller ikke blir noe av, skal du tenke på Petter Northug som gamper opp og ned i den myra. Det er ikke bortkastet.

3. Vær unik. Verden er full av kopier, vi trenger ikke flere.

Hvorfor BoldBooks?

Det er én ting jeg har lært i livet, og det er at vi skal se opp for nye løsninger. Så da BoldBooks kom på banen, meldte jeg min interesse umiddelbart. Jeg har oppstart i blodet. Det er spennende å være med fra begynnelsen og å kunne følge med og bidra til at indiemarkedet vokser. BoldBooks vil snart være den viktigste utvikleren av forfatterskap i Norge, fordi andre jakter på ferdigpakkede salgssuksesser fra utlandet. På den annen side er det et privilegium å få jobbe med litteratur og å kunne hjelpe forfattere med skapelsesprosessen. Det finnes mange gode og dedikerte forfattere her og flere av dem kommer vi til å få høre mer om i framtiden, det er jeg sikker på.

Bransjen vs indie

Med fare for aldri å få utgitt en bok på et av de tre store forlagene igjen:

Den overordnede utfordringen for bransjen er strukturell. Når tre store forlag integrerer seg vertikalt hemmer det konkurranse og stjeler resurser fra små forlag. Horisontal integrering kan bare i liten grad demme opp for bivirkningene og denne nærsynte maktkonsentrasjonen har blitt grobunnen for det økende indiemarkedet. Husk at én gang fantes det bare to kaniner i Australia.

Jeg kan nevne ett eksempel: Et lite forlag har spesialisert seg på bøker om Østmarka i Oslo. Ingen av bokkjedene vil ta inn bøkene sentralt fordi det er en lokal bok, og ingen av bokhandlerne får lov til å ta inn bøkene lokalt fordi innkjøp skal foregå sentralt. Likevel bor det titusenvis av mennesker rundt Østmarka som bruker skogsområdet til rekreasjon hver uke og som er kunder i bokhandlene, så hvor er kremmerånden blitt av?

Og fordi kjedene krever 50 % rabatt og 100 % returrett sier det seg selv at nisjeforlag knapt nok har nesa over vann når de tvinges til å ta den risikoen kjedene selv burde ha tatt. Det er årelating.

Jeg tror ikke kulturministeren har noe reelt valg: Hun kan ikke sementere bransjestrukturene, men må gjøre noe dramatisk med eierforholdene for å få en sunn konkurranse i markedet. Det kan medføre at vi må betale moms, men det kommer til å gå bra, men det kommer til å være som å rive av et plaster. Det gjør vondt med én gang, men går over. Det funket i Danmark. Ut over dette har jeg en meninger om en rekke ting, men jeg er overbevist om at når strukturene i bransjen blir forandret, vil mye av det andre følge etter.

Kvinnedominans

Jeg har likevel lyst til å nevne én ting; den overveldende kvinnedominansen i alle ledd og som produserer kvinnelitteratur i store mengder. Kvinnelige redaktører, kvinnelige markedsansvarlige, kvinnelige innkjøpere, kvinnelige bokhandelansatte – miljøet har blitt altfor homogent. Kvinner leser riktignok mer enn menn, men det skyldes også at litteraturtilbudet til menn ikke fremmer leselysten hos dem. Bokhandelen har blitt mannsdiskriminerende. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet tomhendt ut av en bokhandel, og slik ønsker neppe noen at det skal være?

Hva Pihl leser akkurat nå

Jeg leser aldri bare én bok, jeg har alltid en liten stabel med bøker jeg leser samtidig.

Bøker Pihl leser akkurat nå

1. «Danmarks kæmpesten i folkeoverleveringen» av August Schmidt fra 1933. Store steiner er sjelden vare i Danmark, så det er bare helt naturlig at det er utgitt en bok der alle 3583 presenteres enkeltvis. Bortsett fra det geologiske, er dette en bok om kultur, overtro, historie, geografi, politikk og mye annet. Antikvariater er for øvrig den bokhandelen som har høyest markedsandel hos meg, der finner jeg alltid et eller annet som fenger.

2. «Granitgraven» av Bornholms krimdronning Pernille Boelskov. Hun har én fot i øyas historie og den andre i lokale forhold. Herlig fri for blod og gørr, men deilig dansk. Hvis et norsk forlag føler for å utgi henne, oversetter jeg gjerne.

3. «Holmenkollen før hoppbakken» av Marianne Reusch. Fortellingen om de få årene da alt startet og området gikk fra ubebygd skog til å bli skiarena og turistmål. Marianne har doktorgrad i rettsvitenskap, men heldigvis lever hun ut andre sider ved seg.

4. Selvbiografien til Eugene Cernan: «The Last Man on the Moon.» De av oss som satt oppe og så på månelandingen for femti år siden må heller ikke glemme den astronauten som var sistemann der oppe, som skrudde av lyset, lukket og låste. Genial tittel forøvrig.

5. «Katt på ville veier» av Tor Åge Bringsværd. Jeg har lest Tor Åge helt siden han og Jon Bing debuterte i 1967 med novellesamlingen «Rundt solen i ring» og har flere hyllemeter av ham. Tor Åge er så produktiv at det alltid ligger minst én bok i stabelen min. Han skriver fortere enn de fleste av oss rekker å lese.

Tegneserier Pihl leser akkurat nå

Jeg må ha jevnlige doser av Kollektivet, Lunch og Pondus. Det er verdensklasse over disse. Jeg er vokst opp med Carl Barks og har hans arbeider i komplett samling. Synd han ikke fikk Nobelprisen i litteratur, for få – om noen – har påvirket barn og unge av min generasjon som ham.

Ellers gleder jeg meg over at tegneserier fra Tempo resirkuleres i bokform. I håp om at rette vedkommende i Egmont leser dette vil jeg uttrykke et sterkt ønske om at Don Morillos «Tøffe Tom» utgis pånytt i innbundet bokform, i samme duplexformat som på sekstitallet.

Dessuten savner jeg Zofies verden. Ut over dette: Asterix, Yoko Tsuno, Lucky Luke, Ernie, Fantomet, Larson, Tommy og tigeren, Pels og poter, superhelttegneserier og skotske Oor Wullie. Bare for å nevne noen. Jeg har for øvrig mitt eget tegneserieprosjekt «Favonger» som noen gjerne må bli interesserte i.

Blader Pihl leser akkurat nå

Leica Fotografie International. Uten sammenligning verdens beste fotomagasin, som blir enda bedre av å leses på originalspråket, det vil si tysk. Leica fant som kjent opp fotojournalistikken da Oscar Barnack utviklet ur-Leicaen i 1914, og har en helt spesiell plass i hjertet til alle oss som elsker fotografi. Jeg kan skryte på meg å ha fått to bilder antatt i Galleri Leica. Og så er jeg imponert over hva Ida Eliassen-Coker og Sigrid Bonde Tusvik har fått til med det nye magasinet ALTSÅ. Jeg ønsker dem lykke til og alt godt for fremtiden. Selv om det er et kvinnemagasin kan vi gutta også lese det.

Aviser Pihl leser akkurat nå

Jeg elsker papiraviser, for når jeg stort sett jobber på skjerm, er det rett og slett nydelig å skifte medium. Kryssord på nett er dessuten en vederstyggelighet og kommer aldri til å slå an. Derfor papir, men jeg må ærlig innrømme at aviser skuffer meg mer og mer. Den tabloide virkeligheten i Dagbladet og VG har jeg for lengst gitt helt opp, og Aftenposten har blitt tynnere enn reklamebilagene sine. Og siden Dagsavisen så iherdig kjempet for eiendomsskatt ble det bare naturlig at jeg sa opp abonnementet for å bruke pengene til å betale eiendomsskatt med.

Som papiravisleser blir tidene stadig tristere og jeg stritter imot å lese avis på iPad. Jeg abonnerer på Akers Avis Groruddalen, for engasjement er som kjent omvendt proporsjonalt med avstand. Ikke en bølgeblikkplate kan blåse av et garasjetak ubemerket i Groruddalen, men selv om noen notiser kan virke nesten komiske er det også en avis som leses med stor interesse på Stortinget.

Ellers kjøper jeg aviser når jeg føler for å kjøpe aviser, Dagens Næringsliv på fredager og lørdager. Klassekampen når det passer, Jyllandsposten og Berlingske når jeg er i Danmark, Stiften når jeg er på Jylland, Bergens Tidende hver gang jeg besøker den utvandrede broren min. Det finske Borgåbladet leser jeg fast på nett for å holde kontakt med min barndoms by. Dessuten er Shetland Times en kuriositet jeg jevnlig besøker.

Psst!

Vil du snakke med Roger, kan du sende ham en beskjed via profilen hans. 

Foto: John Andresen