Rolf Atle Kristoffersen

Edderkoppnettet · Krim og spenning

En seriemorders bekjennelser, han spinner sitt nett og spiser fluer og annet knask mens politi og allmennheten fortviler. Utdrag: Skyene Blikket vandret. Jeg var tilfreds. Strået smakte litt jord, jeg tygget langsomt på det. Langt der oppe danset de fjærlette skyene. Cirrus het de, jeg visste slike ting. De var laget av iskrystaller, gjennomsiktige som et slør. Vakre, tenkte jeg. Langsomt kom et fly inn i synsfeltet, laget kondensstriper som blandet seg med skyene. Det ble nye mønster. Interessant. Noe nytt kommer inn i naturen, pløyer seg gjennom det eksisterende og lager noe nytt. Blir det bedre? Noen stor filosof er jeg langt i fra, men jeg liker å tenke på mye rart. Der jeg lå i gresset, på den lille flekken jeg hadde funnet noen dager tidligere, så lot jeg bare tankene vandre. Det var usigelig godt. Jeg så litt mot venstre, gjennom de små trærne og buskene skimtet jeg vannet. Det lå helt stille. Rørte seg ikke. Isen var ikke kommet enda. Det var kjølig i luften, ikke mange som tok turen rundt vannet nå. I hovedsak en og annen jogger, med et klart mål om å komme seg rundt på kortest mulig tid. Jeg hadde stoppet Signe på veien. Spurt om hun hadde fyr. Alltid en fin måte å oppnå kontakt på, selv om det neppe var realistisk at hun sprang rundt vannet med lighter eller fyrstikker. Hun kikket også ganske overrasket på meg. Hadde nok ikke ventet å treffe noen på den tiden – høst, kaldt og ettermiddag. Om sommeren var det veldig populært, jeg mintes mine yngre dager da mamma og pappa tok meg med på tur til vannet. Det var noen fine øyeblikk. Lenge siden nå. Hva er naturen? Vi snakker gjerne om menneskets natur. Da betyr det vel det som former oss, gjør oss til den vi er. Jeg var ydmyk i de store spørsmålene. Ikke ateist, nei – jeg trodde på noe. Ante ikke hva det var, men naturen høres like bra ut som mye annet. En skapende kraft? Jeg så på Signe. Hun lå helt stille. Det var også naturlig. De åpne, stirrende øynene så rett opp i luften. Registrerte hun skyene? Nei, det var jeg sikker på at hun ikke gjorde. Hun hadde kanskje sett på de tidligere, da hun jogget. Jeg tvilte. Joggere nyter sjelden naturen. Hun hadde Adidas treningsklær ytterst, en t-skjorte under og under der igjen en rosa treningsgenser før jeg endelig kom til sports-Bhen. Nesten så jeg hadde blitt litt utålmodig, men heldigvis hadde jeg lært å puste dypt og rolig. Det hjalp alltid. Skalpellen hadde gjort jobben. Det kriblet enda da jeg så på henne. Snittet fra halsen og ned til skrittet. Mellom brystene. Nå ventet jeg. Hun blødde enda. Jeg konsentrerte meg, pustet dypt og rolig. Kikket opp på skyene igjen. Flyet hadde forsvunnet, bare kondensstripen igjen. Det nye mønsteret. Jeg var glad i mønster. Spesielt de jeg laget selv.