Anne Kyong-Sook Øfsti: Fra kreativt skrivekurs til indiebokpris!

Intervjuer: Silja Irene Kaldhol

Indiebokprisvinner Anne Kyong Sook Øfsti hadde aldri tenkt at hun skulle skrive roman før hun var på skrivekurs. På kurset fikk hun klar beskjed: du kommer til å bli forfatter! 

Har du noen gang hatt en drøm om å bli skjønnlitterær forfatter? Det hadde ikke indiebokprisvinner Anne Kyong Sook Øfsti. Som fagperson og veileder innen familieterapi har skriving og formidling riktignok vært en del av hennes virke, men å gi ut noe skjønnlitterært var ikke i hennes tanker. Nå har hun skrevet to skjønnlitterære bøker. Den første:  Si at vi har hele dagen, kom ut på Gyldendal forlag i 2014, og den andre Det lille vi vet om mamma, som hun valgte å gi ut på indieforlag, vant hun tidligere i år indiebokprisen for! 

Anne har skrevet mye faglig, og har tidligere gitt ut fagbok om parterapi på Universitetsforlaget. Jeg tok en prat med henne for å få et innblikk i hennes reise til å bli en prisbelønt skjønnlitterær indieforfatter, og få noen tips til vordende forfattere.

Fra fagperson til skjønnlitterær forfatter 

– Gratulerer med indiebokprisen 2023! Hadde du sett for deg at du kunne vinne en slik pris? 

– Nei, overhodet ikke! Jeg tenkte at boken var veldig smal, og at en slik pris ville gå til en typisk «feelgood salgssuksess»-bok. Så jeg ble veldig overrasket! 

– Du skriver med rikt, detaljert språk og følelsesvekkende skildringer, har du alltid vært flink til å skrive? 

– Nei, «Flink», hva er det… Jeg har egentlig holdt mest på med akademiske ting frem til debutromanen «Si at vi har hele dagen», som kom ut på Gyldendal i 2014. Men debutromanen er blitt beskrevet som sanselig og poetisk med rikt språk. Jeg syns det er deilig å utfolde seg i en helt annen sjanger, som skjønnlitteratur og romankunst. 

– Fikk du gode karakterer i norsk på skolen? 

– Ja, jeg fikk tilbakemelding på at jeg skrev gode stiler som barn. Så gikk jeg jo en mer akademisk vei, utdannet meg som familieterapeut, tok doktorgrad i familieterapi og har terapipraksis. Men jeg har tenkt på at det ikke er så veldig ulikt å snakke det terapeutiske språket, som handler mye om å ikke forklare eller kategorisere, men nettopp bruke språket til å erfare og fortelle. Det treffer den emosjonelle og sanselige delen av oss. 

– Er det det de kaller «Show, don’t tell»? 

– Ja. 

– Hvordan dukket det opp at du ville skrive bok? 

– Jeg har aldri tenkt at jeg skulle skrive romaner. Men etter at jeg var ferdig med doktorgraden, så ville jeg belønne meg selv med et kreativt skrivekurs. Der var Helene Uri skriveleder, og sa til meg at «du kommer til å bli forfatter». Hun tok kontakt med Gyldendal, som kontaktet meg, og sa at «hvis du vil, så har du et forlag i ryggen». De ba meg sende det jeg har skrevet, og jeg hadde jo ikke skrevet noe annet enn de seks sidene på det kurset, men det var nok til at de ville fortsette å jobbe med meg. 

– Så til alle de som kanskje har en bok i skuffen eller bakhodet, kan et skrivekurs rett og slett være første skritt på veien mot publisering? 

– Ja, for meg var det slik. Det var der jeg plutselig skjønte at jeg kanskje hadde noe. En av øvelsene var å skrive frem en karakter på to sider. Da var med ett hovedpersonen der, helt tilgjengelig, fremkalt. Så det å være i sammenhenger der du både får inspirasjon og tilbakemelding på tekst og idé, er kjempeviktig. 

– Hvis ikke du hadde gått det skrivekurset, så hadde det ikke blitt noen roman? 

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg hadde aldri tenkt tanken å skrive et manus og sende inn til forlag. 

– Hva var det som inspirerte deg til å melde deg på skrivekurset? 

– For å være helt ærlig, så var det sikkert en bakenforliggende tanke om å prøve ut skjønnlitterær tekst for en gruppe, finne ut om jeg har noe. 

– Du har jo iallfall tilbakemeldingen fra skoletiden, at du har evnen til å skrive levende? 

– Ja. Det var nok et ønske om å ha noe kreativt og lekende i livet mitt, og da passet det bra å dra til Praha og skrive. Og ikke minst det å få oppgaver. Det er en viktig del. Å ikke tenke «jeg skal skrive en roman», men «jeg skal få en oppgave, og gjøre den». Og ikke tenke at det er viktig å gi ut, men heller at det er viktig å utforske indre liv, fantasi, ulike måter å bruke språket på. Å holde en kreativ kilde varm. For min del ble det en prosess med å utforske noe jeg ikke hadde utforsket i eget liv. 

– Hvor vanlig det er å gå på skrivekurs og få beskjed om at man bør skrive bok? 

– Det er nok veldig uvanlig. Men Helene sa at «det er der». Og hva som «er der», det er det som er så vanskelig å vite… Hva er det ved en tekst som fenger et forlags interesse? Så for meg ble det viktig å gå på flere skrivekurs, og ha et tett samarbeid. Jobben er jo ikke gjort selv om man skriver bra. Det å få en bok klar for utgivelse er en helt annen prosess.

Å jobbe med profesjonell redaktør, og skriveprosessen 

– Du fikk altså kontakt med Gyldendal basert på en tosiders karakterbeskrivelse som du jobbet frem på et skrivekurs. Det sies at det første som er viktig når man skal gi ut bok er å finne en passende redaktør. Gjerne en med interesse for deg, temaet og skrivestemmen, en som gløder for prosjektet.  Hvordan var dette for deg? 

– I første møte med Gyldendal fikk jeg en redaktør, så det stemmer nok at det er det første. De fant en redaktør som hadde sans for min måte å skrive på. 

– Og var det en redaktør du har fortsatt å jobbe med? 

– Hun leste også manuset til den neste romanen. 

– Noen som drømmer om å bli forfatter har en klar tanke om hva de skal skrive om, mens andre har mange ideer, og syns det er vanskelig å velge. Hvordan fant du ut hva du skulle skrive om i den første romanen? 

– Det som var utforskende for meg, og som mange har spurt meg om, er «hvordan er det å være adoptert.» Og det fenomenet jeg har begynt å lure på er «hvordan er det å gi fra seg et barn?». Den hovedpersonen som kom fram i skrivekurset er en koreansk kvinne som har gitt fra seg et barn, og bærer på en hemmelig sorg. Så ble det veldig magert, for jeg måtte drive den historien fram med utgangspunkt i meg selv, det å være adoptert, og det å reise tilbake. Jeg diktet en roman hvor jeg flettet inn to hovedpersoner. Én som er adoptert, og en kvinne som har mistet et barn. Hovedfortellingen handler mye om den norsk-koreanske kvinnen, og hennes reise tilbake. Dette hjalp forlaget meg med, for jeg hadde ikke nok erfaring til å få en fortelling til å bære gjennom, bare med det empatiske første innsteget. 

– Hva var det de spesifikt hjalp deg med? 

– De var veldig opptatt av at hovedpersonen, den norsk-koreanske Rebecca måtte bli en tydeligere karakter, det måtte være tydeligere handling og plott. Det gikk hele tiden på «nå er hun veldig utydelig» og slikt, så jeg måtte jobbe med utvikling av karakter helt til det siste. 

– Hva vil du si var svakheter som du merket at du hadde underveis, og hvordan bøtet du på dem? 

– Jeg har jo en del svakheter, for eksempel tegnsetting, så da gjelder det å ha gode korrekturlesere, istedenfor at jeg skal jobbe meg i hjel. Jeg har kjent på en skamfølelse hver gang jeg har sendt fra meg tekst, fordi jeg ikke har lært meg grammatikk og tegnsetting på den måten. Men samtidig sa redaktøren at «du skal bare skrive som det er inni hodet ditt, og så får vi andre rydde i det». Ting kan også gå feil om man blir for opptatt av det tekniske. Og så er jeg ikke så veldig detaljorientert, så research kan for meg bli litt «boring». Jeg vil helst bare være inni hodet mitt. Men jeg har brukt mye tid på research i begge bøkene. 

– Hvordan kom de med sine tilbakemeldinger? Var det i form av spørsmål og nysgjerrighet på hvorfor gjorde karakteren dette, eller lurte de på hva som skjedde etter det, eller kom det forslag til hva som kunne ha skjedd og sånn? 

– Der fikk jeg veldig lite slikt, redaktører er ulike, jeg fikk mer sånn «det fungerer ikke», veldig lite konkret. Jeg ser at andre redaktører jobber mer hands on. Jeg opplevde at det ikke skjedde før siste redigering, da kom det inn mye tydeligere forslag på hva som skulle inn og ut og endres. 

– Hvordan var skriveprosessen din gjennom den første romanen, da du hadde et forlag med deg, satte de deadlines og oppgaver som du måtte følge? 

– Ja, i begynnelsen, men så skjønte de at dette kom til å ta tid, for jeg hadde jo 120 prosent jobb, så jeg fikk bare skrevet i ferier og helger. Det gikk nok nesten fire år med den første romanen. 

– Mange får skrivesperre og får ikke helt til den vekslingen mellom vanlig jobb og skrivemodus, fritid og annet. Hvordan fikk du skrivingen og framdriften til å fungere? 

– Det ble etter hvert en sterk vilje i meg til å gjøre det ferdig, og jeg gjorde akkurat det mange forfattere sier at man bør: alt fra å skrive veldig dårlig, til å lese mye. Jeg tenkte «nå setter jeg meg ned, dette er helgen, jeg reiser bort, jeg legger vekk andre ting, så får jeg heller bare skrive dårlig eller lese». Jeg var veldig opptatt av at hvis ikke jeg skrev, så skulle jeg lese de timene jeg hadde. Sitte og se hvordan andre har løst ulike ting. Jeg leste mange andre romaner, flere som handlet litt om det samme temaet. Jeg leste også en del håndbøker om å skrive. Jeg følte jeg rett og slett måtte lære meg dette skrivehåndverket i ekspressfart. De fineste partiene kom nok til under press, som for eksempel åpningsscenen. Den skrev jeg veldig mange versjoner av, før den plutselig satt. Da hadde jeg begynt å tenke scener. Noen ga meg det tipset: «bare se for deg en scene». Så det startet med at jeg så for meg en sorgkafé i regi av Røde kors, og dermed hadde jeg et innsteg. 

– Hvor stor del av jobben gjorde du på egen hånd, uten hjelp av forlaget, og hvor mye hjelp fikk du fra dem? 

– Det er et godt spørsmål. Jeg følte at jeg gjorde veldig mye uten forlaget, men jeg forstår jo at alle de «det sitter ikke», de er nok kanskje den viktigste tilbakemeldingen. I ettertid tenker jeg at jeg har lært mer av det enn om de hadde sagt «nå må du gjøre det eller det». Det at jeg hele tiden var veldig overlatt til meg selv, gjorde at jeg føler at jeg kan skrive på en helt annen måte nå enn om jeg hadde fått løsninger. 

Roman nummer to og indiebokforlag 

– Da du hadde skrevet den første boka, når kom tanken om at her er det en bok til? 

– Først hadde jeg skrevet to andre manus, hvorav det ene ble refusert fordi vi ikke kom noe videre, og det andre slapp jeg bare på et tidspunkt. Så, et par år etter at jeg hadde gitt ut den første romanen, kom det en bølge med voldsomt mediefokus på adopsjon. Kanskje jeg ikke var helt ferdig med adopsjonstemaet og Korea likevel? Jeg tenkte en del på min biologiske mor, at jeg kommer sikkert aldri til å møte henne, eller burde jeg kanskje gjøre et siste forsøk på å finne henne. Det var da det kom dette med månen inn i stua, som er dedikasjonen i boka. Jeg ser denne månen, og så tenker jeg «til kvinnen som fødte meg; vi ser den samme månen». Jeg tenkte at jeg kan jo skrive sånn som jeg kanskje tror det kunne vært for henne? Dermed bestemte jeg meg for å ta helt ut alt det norske og meg selv, og da gikk skrivingen veldig fort. Men så var tilbakemeldingen fra Gyldendal-redaktøren sånn: «det er veldig vakkert og fint», men hun var usikker på premisset for boka, nemlig at det foregår i Sør-Korea. Da tenkte jeg at jeg putter ikke denne historien i en norsk kontekst. Så lot jeg den også ligge. Jeg hadde en stund fulgt med på, og vært på seminarer med BoldBooks, og hørt litt om indiebokprosessen. Så var det helt tilfeldig at jeg spurte en venninne som har gitt ut to dikt på eget forlag, om det var vanskelig å gi ut egen bok, for jeg hadde et manus liggende. Etter å ha lest manuset foreslo venninnen min at jeg kunne gi det ut gjennom hennes indieforlag, at hun tok seg av det administrative, mens jeg beholdt rettigheter og inntekter, og betalte alt selv. Etter det gikk det veldig fort, dette var i midten av september, og så kom boken ut i midten av november. 

– Samme året? 

– Ja. 

–Oj! Men da hadde du kanskje skrevet boka ferdig allerede? 

– Ja, jeg hadde jo det. Det var også andre forfattere som hadde gjennomlest den, som Helene Uri, pluss venner av meg, og alle skyndte seg fordi vi ville at den skulle rekke julesalget. 

– Da høres det ut som at selve skriveprosessen var ganske forskjellig mellom debutromanen «Si at vi har hele dagen» og den indiebokprisvinnende romanen «Det lille vi vet om mamma»? 

– Ja, absolutt. Hovedforskjellen var at i den første så lette jeg veldig etter hva er det forlaget vil. Og hvordan skal jeg gjøre dette for å få det riktig og godt nok til å kunne gi ut? Andre gang bare skrev jeg. Jeg bare levde meg inn og tenkte at nå bruker jeg alt jeg kan, både av koreansk kultur og det jeg kan mest om fra psykologifaget, dette med skam, familierelasjoner, hva skjer mellom mor og datter, og at nå skriver jeg som JEG vil. Det er hele forskjellen. Boka er jo veldig liten, sånn sett så tok det ikke så lang tid. Og skrivingen fløt lett, scenene bare kom. Jeg var også hele tiden mye tryggere. Den forrige boken fikk en veldig god mottagelse, jeg hadde fortalt følgerne mine at jeg skriver på en ny bok, og de sa de gleder seg til å lese neste bok. Så tenkte jeg «OK, jeg skriver for de som har lyst til å lese neste bok, ikke for å bli gitt ut, for nå har jeg fått til det.» 

– Hadde du en redaktør og andre hjelpere på den andre boka? 

– Hun på Gyldendal ga veldig gode tilbakemeldinger på hva som ikke fungerte da hun refuserte den, hun sa slik «det og det tviler jeg på», og det ble veldig konstruktivt for meg, som jeg brukte. 

– Så du brukte refusjonen fra Gyldendal til å gjøre boka bedre? 

– Ja, hun på Gyldendal sa jo at hun virkelig håpet at jeg ville gi den ut, implisitt oppfattet jeg at hun sa at dette er en viktig bok, at den må ut, bare ikke via Gyldendal. Hun skrev tilbakemeldinger som jeg brukte hvert eneste punkt av. Så brukte jeg venninnen min med indiebokforlaget, som selv er adoptert fra Korea, som redaktør. Og jeg hadde tre gjennomlesere. Men det var ikke store ting de kunne spille inn på, for boka gikk jo i trykken i slutten av oktober 

– Følte du at tilbakemeldingene fra gjennomleserne ga deg mye viktig, eller følte du at da var mesteparten gjort? 

– Det var særlig redaktøren, venninnen min, som ble viktig, hun var veldig klok. Jeg skjønte selv hvor jeg hadde forbedringspunkter, jeg kunne si «jeg lurer på litt sånn og litt sånn», og da svarte hun hva hun tenkte om det. Men hun sa for eksempel ikke slik som den profesjonelle redaktøren; «dette og dette må du gjøre noe med», det var en veldig pedagogisk prosess. Hun sa det slik at jeg skjønte at her må jeg prøve å komme med noen forslag; «Syns du det, syns du det, er det for mye av det» Det var en redigeringsprosess som foregikk over tre uker. 

– Hva med språkvask og korrekturleser? 

– Det gjorde de andre gjennomleserne. Helene tok én korrektur, og venninnene mine tok én. Jeg er veldig fornøyd med det arbeidet de har gjort, syns det er vel så bra som de profesjonelle, jeg følte meg veldig trygg. Og det var jo litt sånn: én av gjennomleserne hadde litt innvendinger her og der, men da sa redaktøren at «jeg syns du skal ha det frodige språket der.» Jeg hørte først på innvendingene og tok bort ting de syns var litt mye, så la jeg det tilbake etter anbefaling fra redaktøren. 

– Hun venninnen din som var redaktør for bok to; er hun erfaren eller utdannet redaktør? 

– Overhodet ikke, hun er psykolog og har gitt ut to diktbøker, hun har en veldig språkfølelse. Og så tror jeg at nettopp hun var en god redaktør for denne boken i og med at hun selv er koreanskadoptert, og har vært inni de samme prosesser som meg. Det er ikke sikkert at hun vil være en god redaktør for et eventuelt nytt manus, det har jeg ingen forutsetning for å vite. 

– Du sa at du tenkte boka var smal, men jeg tror både temaet og skrivestilen rører ved noe av det dype kvinnelige. Det åpenlyse temaet; forholdet mellom mor og datter som du beskriver gjennom levende minner og skildringer, og datterens tanker om morens oppvekst. Og så det skjulte: hemmeligheter som man bare aner gjennom boka, hvordan sorg og skam kan uttrykke seg når det skal skjules. Skrivestilen som skildrer stemninger, følelser, detaljer som får oss til å minnes vår egen barndom. En mors sang ved senga om kvelden, matlaging, besøk hos bestemor. 

– Ja, mange av tilbakemeldingene jeg får er fra norske kvinner i generasjonen over meg som har opplevd mye man ikke kunne snakke om. Hemmeligheter, tabuer, det å bli ufrivillig gravid, kvinneliv som på ulike måter må forholde seg til tidens kontekst, og hva er lov og ikke lov. Andre som bestemmer over kroppen din og livet ditt, og den skamfølelsen og fortielsen som veldig mange kvinner også her i Norge har gjennomlevd. Så flere har sagt at boka berørte dem dypt. De har sikkert sine historier som de ikke har fortalt.

Markedsføring og salg av bok 

– Når det kommer til markedsføring og salg, hvor tidlig begynte dere å selge og hvordan markedsførte dere den? 

– Den siste boken begynte vi å markedsføre på Facebook allerede før trykkingen, og gjennomførte tre etapper med salg før jul. Først annonserte vi at nå kommer det bok, da var det mange som sa at de ville kjøpe. Så markedsførte vi at nå er den i salg, den kan hentes eller sendes. På de to ukene ble det solgt en del, og så ble det solgt ganske mange på lanseringsfesten, og en god del før jul. 

– Var det sånn at du hadde en Facebookside med følgere fra den første boka? 

– Ja, pluss min egen private side. Og indiebokforlaget – Pansori forlag – hadde Facebookside og nettside, og redaktørens private facebookside, det var de fire kanalene vi brukte. 

– OK, da må vi kanskje tilbake til den første romanen for å få tak i hvordan du satte opp et salgsapparat? 

– Jeg lagde en Facebookside for den første romanen, ellers foregikk alt gjennom Gyldendal sitt distribusjonsapparat, så der hadde jeg ikke noe å gjøre annet enn Facebooksiden. De ordnet alt. Det er det som er hele forskjellen med forlag; distribusjonen og alt foregår via dem. Men det var ikke noe mer markedsføring enn det vi har klart med bok to. Vi har vel solgt sånn 750-800 eksemplarer nå, og vi var overhodet ikke oppe i så mange det første halvåret med den første boka. Det jeg har solgt mest via til nå er gjennom å holde foredrag og ta med meg bunker med bøker hver gang. Jeg har vært mye mer aktiv på slikt enn jeg noen gang hadde tenkt å være, å alltid ha med boken, alltid tenke «Skal jeg si noe her og der». 

– Er det som følge av boka at du begynte å holde foredrag rundt de temaene? 

– Nei, jeg har holdt foredrag hele tiden, det er en del av jobben min. Jeg har hatt et enkeltpersonforetak i mange år, med foredrag og terapier, så puttet jeg alt som har med boka å gjøre inn i det. 

– Ok, men du har jo full jobb som førsteamanuensis, så er dette enkeltpersonforetaket ved siden av det? 

– Ja. 

– Hvordan var økonomien ulik for de to bøkene? 

– Med bok 1 ble alt gjort gjennom Gyldendal, de sto for distribusjon og alt. Med bok 2 betalte jeg alt selv, for tjenester og trykkeri, jeg lånte egentlig bare navnet Pansori forlag. Jeg tok hele risikoen og fikk hele overskuddet. Ville jeg gjort dét igjen? Det vet jeg ikke. Det er mye jobb. Og jeg oppfatter at det fortsatt er en slags forhåndsanerkjennelse i å gi ut på et anerkjent forlag. 

– Vel, flere anerkjente forfattere går over til selvpublisering via BoldBooks og andre selvpubliseringsplattformer. De tenker at hvorfor skal ikke jeg få mer av overskuddet, når jeg uansett blir nødt til å jobbe med salg og markedsføring selv. 

– Ja, det er helt sikkert noe der, for det som har skjedd nå, er at Norli har tatt kontakt, og jeg selger gjennom dem, og jeg skal ta kontakt med Ark. 

– Hvor mange har du solgt av den første boka? 

– Da den lå hos forlaget, solgte de kanskje 400. Så fikk jeg restopplaget selv, og har solgt mesteparten, har bare en bokkasse eller to igjen, for nå er det mange av de som kjøpte bok to, som gjerne vil ha bok én også.

Hvordan knekke forfatterkoden, og planer framover 

– Hva er en ting, en slags «hemmelighet» som du nå vet, som vi som ikke har gitt ut bok ikke vet, hva blir man overrasket over når man først er i gang med bokprosessen? 

– Prosessene var jo veldig ulike for bok 1 og 2 hos meg, da. Med første bok ble jeg veldig overrasket over hvor lite jeg kunne om å skrive. Jeg ble overrasket over at her er det et håndverk, men det er ingen oppskrift, at man er veldig prisgitt at den redaktøren man har vil gi det ut. Man sitter med en dobbelt indre stemme som sier sånn «vil akkurat denne redaktøren like dette?» Og så må man hele tiden prøve å føle seg fram til det. Og samtidig så var det en så utrolig lettelse og så moro når det da plutselig ble bok. Så det var verdt det, men jeg følte at jeg skrev mer for å få gitt ut, istedenfor å skrive for å utforske. Jeg opplevde at med den første boken handlet veldig mye, iallfall i starten om; «Hvordan skal jeg skrive for å få gitt ut, hvordan skal jeg knekke koden»? 

– Og hva var den koden som du til slutt knekte? 

– Vel, for meg handlet det veldig om å våge å skrive på måter som jeg ikke kunne, eller skjønte noe av, men hele tiden eksperimentere meg frem. Så begynte jeg på et tidspunkt å tenke at «dette vil jeg skal være godt å lese for andre», og da gikk jeg over fra litt sånn «hvordan være flink» til «hva er viktig for meg å formidle?» Så jeg føler ikke at det er noen «hemmelighet», det er mer bare skikkelig hardt arbeid, og en følelse av at jeg må virkelig tåle å hele tiden få kritisk blikk, ikke treffe, tåle å føle at jeg bare er i ørska med teksten, og være veldig åpen for innspill, i og med jeg samarbeidet med en profesjonell redaktør. Ikke prøve å argumentere eller diskutere, det tenkte jeg at det skal jeg iallfall ikke gjøre nå. Jeg tenkte at redaktøren kan sitt, og vet hva slags bok de vil ha. I mitt tilfelle var det jo en bestilling fra forlaget, jeg skulle på mange måter ønske at jeg hadde kommet med et manus, så kunne vi jobbet med det som utgangspunkt, mens her var det de som sa «kan du ikke skrive bok». Så det var veldig bratt. 

– Hvordan er planene framover nå? Har du noen flere bøker i hatten? 

– Jeg har jo liggende to manus, men jeg har lyst til å se litt hvordan dette salget går, og mottakelsen av «Det lille vi vet om mamma». Og så er jeg nå 62, og tenker å gå av litt tidligere fra den andre jobben, for det ER krevende å ha så mye jobb som jeg har. Og det er krevende å skrive en roman, iallfall når jeg ønsker at det jeg skriver skal ha en viss litterær kvalitet. Jeg har jo masse stoff fra terapiverdenen, så jeg kunne sikkert fått til mye moro der. 

– DET tror jeg mange ville vært interessert i! Så tenker jeg på det du sa tidligere, at det er viktig for deg å treffe følelsene, å skape noen opplevelser og noen assosiasjoner til egne opplevelser, det kan til og med være terapeutisk. Og i forhold til andre bøker hvor kanskje historien er viktigst, og språket ikke nødvendigvis er særlig bra i det hele tatt, men det selger på grunn av temaet eller historien, så har man som leser en mye rikere opplevelse ved å lese en bok som både har en spennende historie, og et poetisk og malende språk, som ditt. 

– Ja, og da er det jo det med – at man skal være ambisiøs, jeg syns begge bokutgivelsene og lanseringsfestene var kjempemorsomme. Den gleden av å gi fra seg og feire sammen med venner og familie, en fantastisk, deilig opplevelse, men samtidig så er det en voldsom sårbarhet, som jeg ikke tror debutanter er klar over. Uansett hvordan du vrir eller vender på det, så er du sårbar, og du blir evaluert. Og det kan være nådeløst hvordan det faller ut. Jeg hadde jo blitt helt dårlig hvis folk begynte med sånn terningkast to. Derfor er det godt å vite med meg selv at jeg har gått alle de redaksjonelle rundene og språkvaskrundene, nettopp for å holde på den litterære kvaliteten. Særlig hvis du skal selvpublisere. 

– Ja, og så kan det være bra for alle som skriver bok å være klar over hvor viktig det er å ha et støtteapparat rundt seg, personer som tror på og heier på prosjektet, så hvis det skulle komme et terningkast to så har man noen i ryggen.  Man vet jo aldri med kritikere, plutselig er det en eller annen person som evaluerer bøker, som skriver om boka di, som egentlig ikke har noen forutsetning for å like den engang. 

– Ja, det er virkelig sånn, og man får det der «impostor syndrome». 

– Har du tenkt på å få bøkene oversatt? 

– Har tenkt tanken, men ikke gjort noe med det. Nå er jeg break even og vel så det, og bøkene er ute i verden og lever sitt liv, så får jeg se. Det er jo fortsatt jeg som må betale for alt mulig. 

– Hva har vært det aller kjedeligste i disse prosessene? 

– Det kjedeligste er jo all den tiden jeg føler at jeg har brukt. Som når man har lest til eksamen, jeg føler at jeg har sagt nei til så mye, solfylte dager og sosialt. Det er mye disiplin. 

– Så helt til slutt: hvorfor skulle noen våge å gi ut bok? 

– For meg er det to spørsmål: Hvorfor skulle noen ville skrive? Det er den ene delen som jeg er veldig opptatt av; jeg er opptatt av at folk må skrive mye mer! Kreativ skriving, utforske gjennom skriving. Men hvorfor våge å gi ut en bok; det å gi ut en bok er å bli synlig. Så da blir spørsmålet: Hva er det du vil våge å bli synlig på? Hvis du vet det, så er det å gi ut bok faktisk veldig gøy. Jeg går enda og drømmer om at jeg skal komme på et tog eller et fly der noen sitter med boken min og leser. Det er et øyeblikk jeg enda ikke har opplevd. Det å føle at nå er teksten og fortellingen ute i verden, folk leser den, folk snakker om den. Noen opplever at de gjør en forskjell, du har gitt fra deg noe som er bestandig, og det lever sitt eget liv. Jeg liker den ideen veldig godt.