Hva er egentlig dramaturgi?

Skrevet av redaktør Robert Næss

Mange forbinder dramaturgi først og fremst med film eller tv, og er usikre på hva det egentlig går ut på og om det er relevant med tanke på eget bokprosjekt.

Andre har møtt begrepet på ulike skrivekurs som gjerne tar utgangspunkt i en bestemt dramaturgisk modell.

Men hva betyr egentlig «dramaturgi»? Og hvordan kan du som forfatter bruke dramaturgi?

Forteller-strategi

Dramaturgi defineres gjerne litt tørt som læren om hvordan en fortelling er konstruert strukturelt og innholdsmessig.

Men alle som har prøvd vet at det å analysere en historie som allerede finnes, er noe ganske annet enn selv å skulle skrive.

I vår sammenheng snakker vi heller om dramaturgi som modeller, verktøy og teknikker du som forfatter kan bruke for å bygge historien din.

God dramaturgi dreier seg om å strukturere handlingen slik at du maksimerer leserens engasjement. Vi kan tenke på det som en arbeidsplan for å skape spenning, sette opp konflikter og ta karakterene (og leseren) med på en emosjonell reise.

Vi kan også tenke på dramaturgi som forfatterens forteller-strategi.

Dramaturgi vs. komposisjon

Selv om dramaturgi-begrepet ofte assosieres med sjangerlitteratur som krim eller fantasy, der plottet er i fokus, så er dramaturgi relevant i de fleste litterære sjangre. I alle fall hvis vi med dramaturgi mener at alle tekster må ha en gjennomtenkt og effektiv struktur.

Men om du skriver en fortelling som primært handler om relasjoner og indre liv, der plottet er lite fremtredende, er nok komposisjon et mer relevant begrep enn dramaturgi.

Det er fordi komposisjon fokuserer på hvordan de forskjellige delene av et litterært verk settes sammen (perspektiv, metaforer, tonalitet, setningskonstruksjon mm), mens dramaturgi fokuserer på strukturen og utviklingen av handlingen.

Eller med litt andre ord:

Dramaturgi dreier seg om fortellingens innhold, handling og utvikling (plott), mens komposisjon dreier seg om formen - hvordan du som forfatter forteller, hvilke språklige og litterære virkemidler du bruker. 

Begrepene er overlappende, og for de fleste forfattere er nok ikke disse teoretiske skillene særlig relevant for det praktiske skrivearbeidet.

Hva med sakprosa?

Selv om det er ikke er så vanlig å snakke om dramaturgi i forbindelse med sakprosa, så betyr ikke det at det er mindre viktig.

Hvordan stoffet er strukturert, er helt avgjørende for å formidle på en engasjerende og effektiv måte.

En sakprosatekst som fremstår som en samling fakta kan fort bli kjedelig, selv om kanskje temaet i seg selv er spennende. En sakprosatekst som er fortellingen om disse faktaene, har lettere for å skape engasjement hos leseren.

Ett grep er å bruke spørsmål som leseren ønsker seg svar på, som aktive drivere i teksten. Det kommer selvsagt an på hvilken type sakprosa-bok det dreier seg om, men ofte kan man tenke på sakprosa som mysterier.

Du presenterer en problemstilling, utdyper den, introduserer kompliserende faktorer og utfordringer, debatterer, snur ting på hodet osv., før du samler trådene mot slutten.

Mens vi i fiksjon har protagonister og antagonister, kan man i sakprosa ofte få til noe av den samme dynamikken gjennom argumenter og motargumenter, idéer og krefter som støter mot hverandre.

En historiebok har jo dette nærmest automatisk, og det samme kan vi som om biografien; et menneskeliv som er en biografi verdig rommer nesten garantert mye indre og ytre konflikt.

Hvordan du som forfatter strukturerer stoffet og ikke minst knytter teksten og temaet an til leserens egen verden, er også sentralt. Og alt dette dreier seg om dramaturgi.

Ingen mal

Som redaktør møter jeg både forfattere som er «helt blanke» i forhold til dramaturgi, og forfattere som har vært på kurs eller fordypet seg i bøker, og da gjerne bøker om film-dramaturgi.

Robert McKees «Story», Blake Snyders «Save the Cat!» og Christopher Voglers «The Writer's Journey» går igjen. Og det er vel og bra.

Personlig er jeg svak for «The Writer’s Journey», selv om alle disse modellene strengt tatt er ganske like – de bare bruker litt forskjellige begreper. Men: En felle enkelte forfattere går i, er å bli for opptatt av struktur eller av å følge en bestemt dramaturgisk modell.

Resultatet blir ofte at forfatteren dytter hovedkarakteren gjennom en forutbestemt løype definert av det ytre plottet, fremfor at handlingen får utfolde seg mer organisk. Dermed oppnår man det motsatte av det som er målet. Fortellingen får et «mekanisk» preg, den oppleves som flat og forutsigbar. Leseren gjennomskuer konstruksjonen og forutser hva som skal skje - og ikke på en god måte.

Og i den motsatte enden av skalaen: Skriver du helt fritt, uten noen dramaturgisk plan, risikerer du at fortellingen blir ufokusert eller at du skriver deg helt bort. Særlig hvis du er urutinert som forfatter. Det kan bety en unødvendig tung prosess med mange omskrivninger, i verste fall at du må gå tilbake til start.

Men her er det selvsagt ikke snakk om å velge det ene eller andre. Skulle jeg våge meg til å komme med et helt generelt råd, må det bli dette:

Utforsk gjerne dramaturgiske modeller, men å følge én bestemt modell slavisk er sjeldent en god idé. Du kan gjøre alt «riktig» dramaturgisk, men det i seg selv garanterer verken spenning eller en god historie. Det gjelder også om man skriver litteratur som følger bestemte sjangerkonvensjoner.

Blikk utenfra

Når du er dypt inne i et skriveprosjekt, en tekst du har jobbet med i mange måneder, kanskje over år, så er det fort gjort å bli blind for egen tekst. Man vet ikke lenger hva som er bra eller dårlig, tvilen kommer snikende.

Opplever du slik «forfatter-vertigo», kan det være smart å få et blikk utenfra, det være seg fra en redaktør, manuskonsulent eller testlesere som kan lese med friske øyne og hjelpe deg med å bli «re-kalibrert» i forhold til teksten din.

Kanskje har strukturen låst seg litt for deg, eller den er for utflytende. Eller problemet kan ligge hos karakterene eller i selve idéen. Eller – og dette er vanlig – så er det ingen åpenbare mangler som kan identifiseres og fikses. Boken er liksom helt grei. Den «fungerer», men uten å skape det store emosjonelle engasjementet. Historien er ganske spennende. Humoren får deg til å trekke litt på smilebåndet. Karakterene er noenlunde troverdige. Slutten gir mening. Og likevel så forblir leseren uberørt. Hvorfor?

Hva som egentlig er problemet eller problemene – alt henger sammen med alt – er ikke alltid så lett å definere. Her er det redaktøren (eller manuskonsulenten) kommer inn. Redaktørens jobb er nettopp å analysere historien og identifisere hvor skoen trykker – og komme med forslag til grep forfatteren bør ta.

De fem vanligste feilene - sett med redaktørbriller

Selv om det ikke finnes én enkelt oppskrift på hva som er god dramaturgi, finnes det noen generelle grunnprinsipper. Jeg har ikke akkurat statistikk å slå i bordet med, men her er noen av de vanligste tingene jeg møter på som redaktør / manuskonsulent:

1. Svak eller utydelig konflikt

Skal en historie engasjere leseren, er konflikt helt avgjørende. Det være seg ytre konflikt eller indre – som regel trengs begge deler.

Noe viktig må stå på spill for karakteren(e), de må ha et problem som de må løse, og vi som lesere må forstå hva utfordringen består i, både praktisk og psykologisk. Det kan være å vinne krigen, den store kjærligheten eller våge å gå ned til postkassen. Det må uansett være noe som er vanskelig for karakteren - et reelt problem.

Når en fortelling ikke engasjerer, er det ofte fordi konflikten er for svak, karakterene ikke får nok motstand eller har utydelige mål eller motivasjoner.

(Nå finnes det selvsagt mange glitrende bøker som har minimalt med ytre handling og først og fremst fokuserer på følelser, minner eller refleksjoner. Det betyr ikke at de mangler konflikt, men at konfliktene er på et indre plan.)

2. Snillisme = snork

Det som ofte skjer med mange forfattere er at de får en trang til å passe på karakterene sine, man vil skåne dem for smerte og ubehag. Ikke så rart, for man blir jo glad i dem, de er barna på en måte. Men det er en dårlig idé.

Forfatterens jobb er, satt litt på spissen, å være en gammeltestamentlig gud, påføre dem plager og legge hindre i veien. For bare da kan de handle og transformeres. Og det er gjennom lidelsen de vinner leserens empati, for å fortsette i det bibelske sporet.

3. Passive hovedkarakterer

Et annet ganske vanlig og beslektet problem er passive hovedkarakterer. Karakterer som bare driver med historien som passasjerer. Det kan skyldes at karakteren mangler handlekraft, at han/hun «bare er sånn», eller det kan skyldes at kreftene rundt karakteren er overveldende sterke.

Et spørsmål som da gjerne sniker seg inn er: Hvis hovedkarakteren ikke kjemper for sin egen skjebne, hvorfor skal vi som lesere bry oss? Fortjener karakteren tiden vår og empatien vår? 

Det er selvsagt fullt mulig å skrive en god fortelling med en svak og tafatt hovedkarakter, men det byr på en god del utfordringer. Det må i alle tilfeller være et bevisst valg fra forfatterens side. Et effektivt dramaturgisk grep for å skape en mer aktiv hovedkarakteren er å bruke valg og dilemmaer. Det kan være store skjebnevalg / vendepunkter som virkelig tester karakteren og sender historien i en ny retning, eller mindre valg som får frem karakterens verdier, relasjoner, motiver og personlighet.

4. Alt skal ikke med

Den franske filmregissøren Robert Bresson uttalte en gang at “Film er som livet med de kjedelige tingene klippet bort.”

Filmfortellingen skulle fokusere på de mest interessante og dramatiske øyeblikkene i karakterenes liv. Og slik er det – eller bør det være – med fiksjon i bokform også.

At noe er en naturlig handling eller hendelse i en karakters liv, er ikke i seg selv en grunn til at leseren skal være med på det. Blir det mye av det, går det fort ut over følelsen av progresjon. Ja, det er selvsagt mulig å skildre trivielle ting hvis det er et poeng i seg selv (Hei, Knausgård!), for eksempel for å vise kjedsomhet, hverdagens gjentagende gnag osv.

Men som regel bør forfatteren stille seg spørsmål som: Hvorfor trenger leseren å vite dette? Er det viktig for å forstå plottet eller karakterens psykologi? Hva skjer hvis jeg tar det ut?

Selv om omstendelighet er en vanlig svakhet ved mange bokmanus, særlig i tidlige utkast, så er det som regel blant de tingene som er enklest å redigere bort. Stramming er jo en naturlig del av prosessen.

5. Vis, ikke fortell

Eller show, don’t tell, er et begrep fra film- og tv-dramaturgi, men som brukes stadig mer også i litteraturens verden. Det dreier seg om å plassere leseren i scenen og skape en opplevelse av hva som skjer fremfor å bli fortalt hva som skjer.

I stedet for å skrive «Kine kjente at hun ble sint», kan du vise det gjennom handling og dialog. Hvordan kommer sinnet til uttrykk hos Kine? Slamrer hun ekstra hardt med skapdørene? Sier hun noe syrlig til sjefen sin?

Her er det ikke noe enten-eller, men blir det for mye «tell» og lite «show», skaper det en avstand mellom fortellingen og leseren. Å «vise» er viktig for å bevare leserens rom for innlevelse, med-dikting og tolkning.

Dette er bare noe helt generelle prinsipper. Listen kunne vært lengre.

Som vi var inne på litt over, så finnes det ikke én riktig måte bruke dramaturgi på, ingen «one-size-fits-all» eller modell som garanterer suksess. Det dreier seg om å velge de verktøyene som gir mest mening for deg og ditt skriveprosjekt. Det kan løfte boken din mange hakk og i tillegg gjøre selve skriveprosessen mer effektiv og lystbetont.

Ta kontakt med Robert!

Ønsker du å snakke med Robert om et mulig samarbeid, tar du kontakt med ham via profilen hans som du finner her.