Med La Belle Époque som bakteppe for roman

Tone Skillebæk Moe har alltid elsket å se på gamle fotografier fra Paris, og er blitt særlig interessert i tidsepoken La Belle Époque.

Idéen til boka «Blyantskissen» kom da hun i en bok fra National Geographic kom over det ikoniske fotografiet av et lokomotiv som hadde kjørt ut gjennom vinduet i andre etasje på togstasjonen Gare de l’Ouest i Paris i 1895.

– Jeg syntes det var en fascinerende hendelse og tenkte det kunne være interessant å spinne en historie rundt det. Og da jeg undersøkte videre oppdaget jeg at verdens første filmfremvisning også fant sted i Paris det året, så da var årstallet for fortidshandlingen bestemt, forklarer Tone.

Fascinasjonen for La Belle Époque

– Bare det å høre ordet la belle époque gir assosiasjoner til fine fruer med parasoller som spaserer side om side med gentlemen iført flosshatt og spaserstokk. Det var jo en periode som i Frankrike var preget av fremskritt, fred og optimisme for fremtiden. Det var så mye nytt, alle de tekniske nyvinningene, oppfinnelsen av automobilen, verdens første filmfremvisning. Lite visste de at første verdenskrig snart ville sette en stopper for alt.

– Jeg synes det er fascinerende å se bilder av gater hvor vogner og trikker trukket av en eller flere hester, sykler og «moderne» automobiler var blandet sammen i et eneste kaos. Og det var jo veldig mange kunstnere som levde og vanket i samme miljø på Montmartre. Litt spesielt at så mange av de som i dag er kjente kunstmalere vanket i det samme miljøet.

– Men selv om tidsperioden i ettertid er blitt kalt La Belle Époque, den vakre perioden, så var det et slit for mange, med store forskjeller i levestandard. Særlig kvinnene hadde krevende kår, de manglet grunnleggende rettigheter, hadde ikke stemmerett, kunne sies opp på dagen. Det var jo et mannsdominerende samfunn. Dette får man også innblikk i gjennom Jeanines slit på vaskeri Colbert og senere hennes søken etter å oppfylle sine drømmer.

Paris på slutten av 1800-tallet møter Grünerløkka i vår tid

Romanen handler om livet til to kvinner: Jeanine som lever i Paris på slutten av 1800-tallet og Mari som bor på Grünerløkka i 2016. Jeanine jobber på vaskeri Colbert i Latinerkvarteret, men drømmer om å danse ballett på Opera Garnier.

Tilværelsen lysner da hun en dag fanger blikket til en ung kunstmaler, og snart åpner også en uventet mulighet seg. Men er kunstmaleren til å stole på?

Parallelt følger vi Mari som er på vennetur til Paris og befinner seg på kabareten Moulin Rouge, da hun oppdager et fotografi av en kvinne hun drar kjensel på. Hjemme hos besteforeldrene i Drøbak finner hun et skrin som har tilhørt tippoldemoren.

Det urovekkende innholdet og det farfaren kan fortelle henne gjør at Mari bestemmer seg for å dra tilbake til Paris for å nøste i hva som egentlig skjedde den gangen for over hundre år siden.

Hva ligger i tittelen?

– Tittelen refererer til en blyantskisse som viser seg å få skjebnesvangre følger. Man kan vel si at hvis ikke den hadde blitt tegnet så hadde livet til hovedpersonen Jeanine forløpet seg ganske annerledes. Blyantskissen er også noe som binder fortid og nåtid sammen da det er en av gjenstandene som hovedpersonen i nåtiden finner i et gammelt skrin.

Historie vevd inn i fiksjon

«Blyantskissen» er en typisk «løkkeskrift-roman», med handling som veksler mellom fortid og nåtid, og hvor hovedpersonen i nåtiden nøster i skjebnen til hovedpersonen i fortiden. Boka er først og fremst ment som en underholdningsroman, med et element av krim. Litt historie, litt kjærlighet, og litt spenning.

Det som gjør “Blyantskissen” unik er alle de historiske hendelsene og personene som er vevd inn i den fiktive handlingen:

Her får leseren møte både den eksotiske can-can danserinnen La Goulue på Moulin Rouge, kunstmalerne Suzanne Valadon og Henri de Toulouse-Lautrec, og landsbyoriginalen Frédé Gerard som vanket på Au Lapin Agile, for å nevne noen.

Hadde du et mål og en mening med boka, da du først startet? Har dette forandret seg underveis?

– Det jeg selv synes er spennende når jeg leser en roman, enten det er en krim eller en skjønnlitterær roman, er det å nøste i et mysterium. Mitt mål var derfor først og fremst å skrive en spennende historie rundt hva som skjedde med Jeanine på slutten av 1800-tallet i Paris, og la nåtidens Mari nøste i mysteriet rundt hennes skjebne. Etter at jeg fikk redaktørhjelp av Nina Grove Hansen har også Maris liv blitt en større del av romanen.

Hvordan jobbe fram en tid man aldri har opplevd

Paris spiller en viktig rolle i romanen, og Tone vet godt hvordan det så ut på alle stedene Jeanine vanker, alle gatene hun ferdes i, takket være bøker, gamle fotografier og aviser, og “street view”.

– Jeg har et fotografi av bygården i Rue de la Huchette i Latinerkvarteret hvor Jeanine bor i et lite kvistrom i sjette etasje, og vet nøyaktig hvilken dør på fotografiet som leder til hennes trappeoppgang. Murveggen hvor Jeanine ser en plakat med informasjon om en danseaudition blant alle de andre reklameplakatene har jeg også sett et fotografi av og vet hvor er, parkene de gikk i, broene de gikk over, jeg vet hvordan alt så ut. Når jeg ser fotografier av spennende og fascinerende ting så får jeg lyst til å ha det med. Filosofitårnet i fattigkvartalet Le Maquis for eksempel, da jeg så et bilde av det og leste historien bak navnet, tenkte jeg det er noe kunstmaleren kan briefe med å fortelle Jeanine. Det passet jo også godt med at jeg fant fotografier som viste at kunstmalerne pleide å sitte på plassen foran tårnet og male.

– Jeg har også lenge vært fascinert av stedet Au Lapin Agile på Montmartre, hvor så mange av kunstnerne vanket under La Belle Époque. Det at de fattige og ukjente kunstmalerne ofte betalte for mat og drikke med sine egne malerier, så senere kjente kunstverk av for eksempel Picasso hang på veggen i den lurvete puben, er jo ganske fascinerende! Så det var selvsagt en «fun fact» jeg ikke klarte å la være å skrive inn i handlingen. Ja, det er i det hele tatt flettet inn en mengde morsomme anekdoter og historier fra virkeligheten, som Suzanne Valadons geit og Henri de Toulouse-Lautrec innholdsrike spaserstokk.

I arbeidet med å skape fortidshistorien har hun også lest franske aviser fra de aktuelle årene på Gallica, det digitale franske nasjonalbiblioteket.

– Gallica er helt utrolig, du kan søke på hvilken avis du vil på hvilken som helst dato og lese den skannede utgaven av en avis som ble utgitt for 130 år siden. Ellers har jeg studert en mengde historiske fotografier for å få inspirasjon til alt fra bygninger som er beskrevet, til klesplagg og gjenstander. Jeg har trålet meg gjennom museer, sett på bilder på Tripadvisor. Hvilke gjenstander finnes på politimuseet i Paris? Hvor henger de forskjellige maleriene på kunstmuseet Les Mets i New York, for eksempel, i hvilket rom? Alt sånt stemmer, det stemte i hvert fall for hvordan det var i 2016.

– Og Google maps «street view» har også vært et nyttig hjelpemiddel. Da jeg skulle finne ut hvor Jeanine skulle flytte til på Montmartre, brukte jeg «street view». Jeg hadde funnet et gammelt fotografi av den trange blindgaten Passage Cottin, hvor man kunne se et lite pittoresk meieri tvers overfor en bygård, og synes bygården hadde passet perfekt for Jeanine, men siden jeg ville at Mari og vennene skulle oppsøke adressen i 2016 var jeg avhengig av å finne et sted som ikke hadde forandret seg så mye. Og på «street view» så jeg at bygården så helt lik ut i dag. Så da kunne jeg trygt la henne flytte dit.

Balansen av fiksjon og fakta

Det er den fiktive historien som er det viktigste, men målet var også at det skulle bli så historisk korrekt som mulig. Faktaen ligger som et bakteppe for fortellingen, så både informasjonen om vaskeriparaden, verdens første filmfremvisning og togulykken er riktig.

– Jeg hadde en leser som synes det var noe med togulykken som var usannsynlig, men alt jeg har skrevet om den er sant, så jeg har ikke forandret på noen fakta der. Og det gjelder egentlig det meste, man synes sikkert det er unaturlig med en stor falsk elefant i hagen på Moulin Rouge og levende esler på scenen også, men det er jo sant!

Veien til debutboka

Før «Blyantskissen» skrev Tone en krim, og hun sendte den inn til de fire største forlagene, den gang Cappelen og Damm var to forskjellige forlag. Hun kom så langt at hun fikk tre konsulentuttalelser, men så stoppet det helt opp. «Sorte Oliven» ligger fortsatt i skuffen. 

Etter å ha jobbet med manuset som skulle bli debutromanen i flere år, sendte hun også dette manuset til de fire største forlagene.

Da hun ikke fikk napp ville hun gjøre manuset enda bedre før hun prøvde seg hos flere forlag. Hun tok et skrivekurs i regi av Tiden forlag, og betalte også for en konsulentuttalelse.

Parallelt med å forbedre manuset fikk hun vite om BoldBooks, og at hun da fikk tilgang til alle tjenester man trenger for å gi ut på eget forlag. Og jo mer hun undersøkte, jo mer ønsket hun å ta eierskap i sin egen utgivelse.

– Jeg kontaktet derfor BoldBooks i november 2019, og var så heldig å få dyktige Nina Grove Hansen som redaktør. Etter en rekke redaktørrunder var kvaliteten hevet så mye at hun mente jeg kunne ha en god sjanse hos et etablert forlag. Men etter å ha betalt for alt av egen lomme var jeg ikke lenger villig til å gi fra meg rettighetene til et etablert forlag. Og få en ny redaktør med kanskje helt andre synspunkter på hvordan ting skal være, og så vente enda ett år eller to på utgivelse. Så jeg har valgt å ikke sende det nye manuset til etablerte forlag, nå får det bære eller briste! Boken gis derfor ut på mitt eget nyopprettede forlag, Époque Forlag.

– Og når sant skal sies har det vært kjempespennende å bestemme og være involvert i hele prosessen. Når man kan bruke de samme frilansredaktørene, språkvaskerne og omslagsdesignerne som de etablerte forlagene, så trenger man jo strengt tatt ikke et etablert forlag for å gi ut en bok med god kvalitet.

– Jeg håper leseren sitter igjen med en følelse av at det var en spennende og forunderlig bok, en bok som både fikk dem til å le og gråte, og at de har en følelse av å ha fått være med inn i kunstnermiljøet på Montmartre og tilbrakt noen timer i La Belle Époque. Og som en leser sa; «Etter å ha slitt med et par andre bøker var det deilig å kjenne på et driv i lesingen igjen, og en lyst etter å lese mer.» Ikke noe er bedre enn å gi folk leselysten tilbake, avslutter Tone Skillebæk Moe.

Les også: 7 ting du må vite hvis du skal gi ut bok