Foto: Trude Ånnevik

Mette Brantzeg har jobbet innen teater i mange år, både som regissør, forfatter og teatersjef. «Tabu. Maijas Odyssé» er hennes debutroman. 

I boka skriver hun om blant annet kvinnekamp, kroppspress, overgrep, fattigdom og kunstnermiljøets mørke baksider.

Selv om handlingen i boka er fiksjon, har mange av temaene likhetstrekk til Mette Brantzegs eget liv.

Hvordan gikk hun fram med å skrive denne historien, med så mange store temaer?

– Skrivearbeidet er drevet fram av noe jeg ikke forsto som barn, og egentlig ikke har nådd til bunns i ennå. Jeg måtte forestille meg på nytt hvordan de rundt meg tenkte, altså verden sett ut fra deres perspektiv, i deres blikk. Både familie og kunstnervenner.

De to jentene i romanen, som vokser opp på femtitallet, er forvirra. Det er ikke alltid nok å bli sett, viktig er hva blir de sett som. Hvis noen forteller deg at du er en talentløs idiot for eksempel, er det fort gjort at du tror det om deg selv.

Så jeg gravde i dette materialet, disse menneskene, i et epigenetisk perspektiv, for å si det litt råflott. Så etter mønstre som går igjen osv. Dermed måtte jeg fortelle om flere enn en generasjon. Det handlet også å få øye på seg selv på nytt i alt mylderet.

Hva er det viktigste leseren skal sitte igjen med etter å ha lest boka?

– Romanen  oppmuntrer unge og eldre til å ikke la seg styre for mye av hva andre synes, eller mener. Prøve å handle uten å være for ytrestyrt. Da ser man også de andre bedre. Da ser man også tabuene, og lærer å ordlegge dem.

Intrigen i boka handler om overgrep som en av jentene ble utsatt for over mange år. Hvordan kunne de rundt henne ikke se det? Budskapet helt konkret er at vi i dag må lære oss å se barn, se etter andre språk enn ordspråk, om vi lurer på om noe ikke stemmer. 

For én ting er sikkert. Overgrepsutsatte sier ikke et pip. Overgriperen i romanen er berømt kunstner. Igjen dette blikket, vi må lære oss å ikke bli blendet, star struck. Det er lett å tro at de vi beundrer har ekstra mange gode egenskaper og ingen dårlige. Så boka hakker løs på denne myten.

De vanskelige anmeldelsene

Hun hadde lanseringen sin 27. september, på Kunstnernes hus, og hun har fått god dekning i fire lokalaviser:

– Det viser seg at det er den lokale tilknytningen som pirrer, jeg har den fordelen at jeg har bodd mange steder, det har kommet meg til gode.

Men det som er spennende er å prøve å få anmeldelser, ikke bare pressedekning av utgivelsen. Det er vanskelig i lokalpressen, da avisene har lagt ned anmelderfunksjonen i de fleste aviser.

Hun har tatt kontakt med en blogger, som skal skrive omtale.

– Det er ukjent landskap for meg, så jeg må sette meg inn i det, og føle meg litt fram, det er nytt. Jeg er godt voksen, så møtet med digital markedsføring og alt som foregår på nett er et stort felt for meg, det er ikke den gamle pressen hvor man gikk opp i redaksjonen og la boka i bordet, og sa “anmeld”. Det er en omstilling, så der er jeg nå.

Det var helt nødvendig for meg å ha kontakten, komme inn på plattformen til Boldbooks, at jeg brukte tjenestene, det kom på et tidspunkt da det var helt nødvendig. Jeg måtte finne redaktør, coverdesigner, språkvasker, så det var riktig timing.

Den nødvendige tvilen

Hun var i tvil lenge, hun mente det ikke var bra nok. Men hun fikk mange oppmuntringer, hun gikk på to kurs hos Merete Morken Andersen, som sa hun måtte gå over i fiksjon, og det ga henne en god dytt.

– Jeg prøvde forlag, men det tok lang tid å få svar. Og da jeg fikk svar følte jeg de knapt hadde lest manus. Så jeg gadd ikke vente, da jeg først bestemte meg ville jeg ha boka ut, så valget ble tatt raskt.

Det gikk et år, og hun begynte å se at det var realistisk, at hun kunne hyre og betale redaktør, viktigst, og språkvask, korrektur og coverdesign. Og tjenestene er hun utrolig fornøyd med.

– Det føltes litt skjelvent, for jeg ante ikke hva jeg bestilte, det er alltid sånn med nye redaktører, man vet ikke kjemien eller mottaket av manus, hvordan redaktøren forstår premisset til romanen. Og det var viktig for meg, jeg prøvde meg på et stort lerret, og det tok hun hensyn til, samtidig som hun sa “hold deg til saken”. Greit!

Det var en sterk faglig og kunstnerisk opplevelse, veldig inspirerende å jobbe med Kristin Delås som redaktør. Hun var også på lanseringen så jeg fikk takket henne, og språkvasker Jorun Husdal var også der.

Prosessen med coverdesign

Mette tok kontakt med Ida Nygaard, og de drodlet litt, kom raskt fram til et resultat, som hun er veldig fornøyd med.

– Hun tok selvstendig grep i en idé jeg hadde, og jeg kunne aldri gjort det selv, det er så bra tenkt og utført. Den syns så godt i bokhandelen!

Vi prøvde oss litt fram med 70-talls konseptet, litt odyssee-20, men ingenting var spesielt vellykket, så jeg sa: kan du gå etter tabu? Ikke se, ikke høre, ikke si vondt, så da tok vi den. Så sa jeg: vær litt frekk i fargene, litt gul, litt sort, som vi vet selger, kraftige farger og enkle linjer. Da kom hun med tre forslag i ulik fargeskala, og da var det gjort.

Forfattergruppa til BoldBooks

Mette var med i en av forfattergruppene våre, og forteller at hun fikk mye hjelp i gruppa, hun måtte notere underveis, for det var mye å sette seg inn, men at slike forfattergrupper er styrkende for hele selvutgiverbransjen:

– Det skapte samhold, og man føler seg ikke fullt så alene. Det gjør så mye med motivasjonen for å fortsette, for hele prosessen. 

Planene fremover

Hun har et stort teaterprosjekt på gang, hvor hun har både manus og regi. Men hun har lyst til å skrive mer, skrive flere romaner. 

– Når jeg blir ordentlig gammel, nå blir jeg 70 neste år, når jeg trapper ned teatervirksomheten, så vil jeg skrive mer. Jeg har flere romaner i magen.

Det som er fint med å være forfatter: du blir ikke pensjonist, man blir ikke ferdig, har man en kunstnerisk åre og uro, det endrer seg ikke, det er bare å skrive til det ikke går lenger!