Gratulerer til Aina Skoland og Solgt og terningkast 5!

GRATULERER MED FANTASTISK FIN BOK, AINA! Hilsen BoldBooks <3

Aina Skoland (f.1974) jobber som frilansjournalist, og har tidligere gått på Krimforfatterskolen. Hun ga i 2020 ut sakprosaboken DIKEMARK - Porten stenges kl. 21, og «Solgt» er hennes første thriller.

– Boken lanseres offisielt i morgen, torsdag 24. mars til en fullbooket fest på POP vinbar i Asker. Og da er jeg allerede på en sky, etter at jeg i dag, sammen med fotografen min, mottar Asker og Bærum litteraturpris for sakprosaboken vi ga ut på eget forlag i 2021, DIKEMARK - Porten stenges kl. 21. Bra uke! forteller Aina Skoland oss dagen før den store lanseringen.

Men det begynte allerede i forrige uke: Solgt dukket opp på God Morgen, Norge da Cathrine Krøger skulle presentere tre lovende påskekrimmer!

Historien: Kjøp og salg av barn

Boken starter med at tre år gamle Maja blir bortført på brutalt vis mens hun ser på barne-TV. Derfra starter en jakt som etter hvert skal ende opp i et urolig og spent Ukraina der en gjeng har spesialisert seg på kjøp og salg av barn.

– Det kan synes langt borte, men pengene som finansierer denne industrien kommer også fra tilsynelatende helt normale menn i en norsk hverdag, forteller Skoland.

En av de som tidligere har vært utsatt for denne organiserte ondskapen, er unge, ukrainske Tatiana Klychko som har klart å rømme fra sine overgripere.

Hun vet alt om hvilken skjebne som venter barn i dette systemet, og når hun ser at historien er i ferd med å gjenta seg, må hun trosse frykten og konfrontere sine egne overgripere.

Øverst i denne kyniske næringskjeden lurer bakmannen Papa, en mektig, men vag skygge som kan være hvem som helst.

Den som blir stilt overfor den umulige oppgaven å finne Maja i denne ondskapen, er etterforskeren Mo Assimi fra Asker politistasjon. Han er ung, ser enda yngre ut, og bærer med seg en tung bagasje fra barndommen. Han sliter med å få tillit og respekt i et machodominert miljø i politiet.

Når han blir sendt til Ukraina i jakten på Maja, er beskjeden fra kollegaene klar: Du kommer til å bli spist. 

Handling fra Ukraina

Det at boken har deler av handlingen i Ukraina har fått stor oppmerksomhet i disse dager.

– Lite visste jeg om at timingen på lanseringen, den ble sendt til trykk omtrent samtidig som at Russland invaderte Ukraina, skulle gjøre den så aktuell.

Valget om å bruke nettopp Ukraina ble tatt for fem år siden. Da var det riktignok ikke krig der, men det var likevel reelle uroligheter og spent stemning.

Tilstrekkelig sådan til at det virket som et opplagt valg da hun trengte et land der det var realistisk med press på politiressursene, et urolig politisk bakteppe, korrupsjon og andre "uregelmessigheter" innad i politistyrken, og der det var realistisk at organiserte bander som dette kunne eksistere og operere.

Om det å skrive boken

Prosessen med å skrive boken kom med en plutselig tanke mens hun sto i dusjen:

– Hva hvis noe hadde skjedd med barna mine i etasjen over meg akkurat nå?! På impuls skrev jeg ut scenen og sendte den inn som søknad på Krimforfatterskolen til Cappelen Damm, og til min store overraskelse kom jeg inn.

Hun turte aldri si at hun skulle skrive bok mens hun gikk der. Hun sa bare at hun gjorde lekser. 

– Jeg gjorde riktignok veldig mye lekser, så innen skoleåret var omme var jeg kommet godt i gang.

En annen viktig ting jeg fikk med meg fra det skoleåret var fellesskap: Vi var syv "krimjenter" som møttes der, og som fortsatt holder sammen. Vi heier på hverandre, trøster når avslagene og motbakkene kommer, og gir hverandre velmente spark i baken når det trengs. 

Uten dem tviler jeg på at det noen gang hadde blitt en bok. Vi gikk på Krimforfatterskolen i 2016-2017, og nå har over halvparten av oss gitt ut bøker, enten på forlag eller som indie, og resten er på gang.

Den viktige, grundige researchen

Det har blitt en del research i prosessen. For det første fordypet hun seg i true crime podcasten om Warhead og hans barneovergrepsnettverk og det fantastiske arbeidet VG-journalister gjorde for å rulle opp den saken.

– Dessuten har jeg brukt timevis gatelangs i Ukraina ved hjelp av Google maps.

Jeg har også fått hjelp av gode, men nøye utvalgte testlesere, og vært heldig å få en tidligere politimann som kilde til å sjekke av en del etterforskningsdetaljer.

Som frilansjournalist i min egentlige jobb, skriver jeg også mye saker om psykisk helse, og har dermed hatt et godt nettverk jeg kan konsultere når det gjelder realismen i hvordan for eksempel Tatiana opplever sine traumer etter å ha vokst opp som overgrepsoffer.

Hindre underveis?

På spørsmål om hun møtte hindre underveis får vi svar: 

– Om jeg møtte hindre underveis? Jeg møtte sååå mange hindre underveis. Først og fremst i form av avslag.

En god stund jobbet jeg med en redaktør på et av de større forlagene. Jeg følte meg som en av hundre og ble mer og mer forvirret av de kjappe og litt usammenhengende tilbakemeldingene jeg fikk. Følte meg rett og slett som en dårligere og dårligere skriver.

Så hadde jeg en lengre periode der strategien var å sende til de ulike forlagene og bruke de små smulene av tilbakemeldingene jeg fikk til å forbedre manus videre. Det fungerte til en viss grad, for jeg fikk en del tilbakemeldinger.

Problemet var at de sprikte i alle retninger, og ga meg ingen mulighet til å jobbe i dybden med manus.

Redaktøren på et av de største forlagene foreslo at jeg "droppet de øst-europeiske skurkene". Jeg vurderte et øyeblikk å gjøre det, fordi jeg så gjerne ville at han skulle bli fornøyd med manuset, men slo det fra meg. Det var jo en del av ryggraden i historien. 

Og tenk om jeg hadde hørt på ham! Om jeg hadde skrevet om hele boken og fjernet alt som hadde med Ukraina å gjøre. Da hadde jeg ikke hatt sjans til å nå fram i markedet på den måten jeg tross alt kan i dag. 

Vendepunktet

Hun mistet motet innimellom, og la manuset i skuffen opptil flere ganger, men følte at det var noe hun hadde ugjort.

Når så en skrivevenninne påpekte at hun ikke hadde fortalt Tatianas historie, hun ble drept i prologen i tidligere versjoner, skjønte hun at hun måtte utforske mulighetene som lå i den karakteren.

– Omtrent samtidig tok jeg den beste avgjørelsen jeg har tatt: Jeg ville gi den ut på eget forlag.

Men jeg var bevisst helt fra start på at om jeg skulle gjøre det, så skulle boken gå gjennom akkurat de samme stegene som en forlagsbok. Jeg skulle ikke være gnien på kvaliteten i noen av stegene i prosessen.

Jeg gikk gjennom redaktørprofilene på BoldBooks og valgte Nina Grove Hansen på bakgrunn av at hun profilerte seg som den mest krevende og brutale. Jeg ønsket ikke klapp på skulderen, jeg ønsket feedback jeg kunne jobbe videre med.

Det ble en aha-opplevelse. Såå mye bedre å jobbe med en proff redaktør som gir konsistent og fagtung tilbakemelding over tid. Hun overbeviste meg blant annet om å bytte ut hovedpersonen, fra en traust norsk erfaren politimann på 40+ til en ung gutt med innvandrerbakgrunn og sitt å slite med.

Det ble så mye morsommere å både skrive og lese, men selvfølgelig en kjempejobb. Da hun mot slutten oppmuntret meg til å sende inn til forlag på nytt, ville jeg ikke. Jeg så ikke noe grunn til å gå tilbake til å jobbe med en tilfeldig utdelt redaktør.

I samarbeid med redaktøren fant jeg også den riktige språkvaskeren gjennom BoldBooks, men korrekturleseren hadde jeg i mitt eget nettverk. For design gikk jeg på biblioteket og i bokhandlere og studerte omslagene, og etter å ha mannet meg opp litt tok jeg kontakt med den designeren som hadde laget det jeg mente var de aller kuleste omslagene, og ble så glad da han takket ja til å jobbe med meg.

Nå er boken på vei ut i verden!

– Jeg vil si jeg er en hybridforfatter. Jeg gir ut trykket bok og e-bok på eget forlag, men har solgt de norske lydbokrettighetene til et forlag.

Boken har selvfølgelig fått litt drahjelp av timingen og Ukraina-situasjonen, men det betyr ikke at markedsføringsjobben gjør seg selv, så det er bare å stå på. Så langt har jeg fått en litt flying start med at Dagbladets anmelder Cathrine Krøger anbefalte boken som en av sine tre krimfavoritter for våren på God Morgen Norge på TV2.

Hun var litt nysgjerrig på dette med forlaget da jeg snakket med henne, og sa at det var tydelig at jeg hadde hatt et godt redaktørsamarbeid og var imponert over kvaliteten. Det ble jeg veldig glad for, for det er jo akkurat det jeg har siktet mot hele veien, avslutter Skoland.

Foto: Vibeke Glosli

Foto fra bokbad: Silje Ulstein

Omslagsdesign: Erlend Askhov

Redaktør: Nina Grove Hansen

Språkvask: Jorun Husdal